6. Viktig å vite om kanin

Kaninen tilhører gruppen haredyr (Lagomorpha). Tamkaninen (Oryctolagus cuniculus cuniculus) som i dag holdes i Norge, stammer fra den europeiske villkaninen (Oryctolagus cuniculus).

Selv om det finnes populasjoner av forvillede tamkaniner i norsk natur, hører ikke kaninen naturlig hjemme i norsk natur, og den er ikke tilpasset norsk vinter. Tamkaninen har vært domestisert i 1500 år, mens avl av ulike kaninraser oppstod for om lag 200 år siden.

I Norge er det over 60 ulike kaninraser, og også blandingskaniner. En voksen kanin kan veie mellom 1 kg og 8 kg. Farge, kroppsfasong, pelstype og form på ørene varier ganske mye.

Kaninrasene deles inn i seks kategorier etter størrelse og pelstype:

• Dvergraser
• Små raser
• Mellomstore raser
• Store raser
• Kjemperaser
• Raser med avvikende hårstruktur

Kaninen har svært god hørsel, bedre enn både mennesket og hunden. Den bruker også de store ørene til å kvitte seg med overskuddsvarme gjennom huden. Kaninen puster gjennom nesen og kan ikke kvitte seg med overskuddsvarme ved å pese. I tillegg mangler den svettekjertler og er dermed utsatt for heteslag. Kaniner trives aller best i temperaturer mellom 15 og 20 °C, men de tolererer både noe lavere og høyere temperatur. I vill tilstand bruker kaninen de underjordiske hulene sine til å beskytte seg mot for høye og lave temperaturer. Kaninen har behov for noe sollys for naturlig produksjon av D-vitamin.

Siden kaninen er et naturlig byttedyr for mange rovdyr, er den fryktsom av natur. Når den blir redd, vil den først holde seg urørlig, deretter forsøke å flykte.

Kaninen har et forsiktig kroppsspråk. Som byttedyr er det naturlig for den å skjule tegn på smerte, skade og sykdom. Kaniner lager sjelden lyd, selv ved sterke smerter.

Kaniner blir tidlig kjønnsmodne og har stort reproduksjonspotensial. Hvis de får formere seg fritt, blir det raskt svært mange unger og en stor belastning for hunnkaninen, som får kull i rask rekkefølge. Hunnkaniner er kjønnsmodne fra omlag fire måneders alder og hannkaniner fra tre måneder. Drektigheten varer i ca 31 dager. Kaninmor tilbringer ikke mye tid sammen med kaninungene under naturlige forhold. Avvenning bør ikke skje før tidligst ved åtte uker. Hannkaniner bør skilles fra moren senest ved tre måneders alder for å unngå at de parer seg med henne.

Kaniner er sosiale dyr

Kaniner er såkalte kolonidyr. I vill tilstand lever de i grupper på to til åtte voksne individer. De steller pelsen til hverandre, leker, sover og spiser sammen. Når det er kaldt, ligger de inntil hverandre i en klynge for å holde bedre på varmen. Gruppene lever sammen i større kolonier.

Kaninene lager underjordiske systemer av huler og tunneler, som beskytter mot kulde, varme og rovdyr. Kaninene kommer ut av hulene for å gresse og bevege seg og holder seg gjerne i flokk. Å være i flokk er god beskyttelse, fordi noen kan holde utkikk mens andre spiser. Hard tramping i bakken er et signal som varsler om rovdyr. Lyden kan høres av andre kaniner over og under bakken, som da kan søke tilflukt.

I naturlig tilstand lever kaniner stort sett fredelig sammen, men de kan slåss og konkurrere noen ganger. Dette gjelder for eksempel når det skjer endringer i gruppen, og når boområdet er for lite og inneholder for få gjemmeplasser. Kaniner er territorielle og vil beskytte både områder og partnere de anser som sine.

Selv om kaniner er sosiale dyr, har de også behov for å kunne trekke seg vekk fra andre kaniner ved behov. Kaniner kommuniserer med hverandre hovedsakelig gjennom lukt, men også gjennom kroppsspråk. Når kaninen gnir haka mot ting, markerer den sin tilstedeværelse ved å avsette lukt. Urin og avføring brukes også til å signalisere sosial rang, kjønn og territorium, spesielt hos ukastrerte dyr. 

Kaniner er naturlig aktive

Kaniner er mest aktive om morgenen, kvelden og noe om natten. Om dagen brukes mye av tiden på å hvile. Når kaninen hviler og slapper av, ligger den gjerne med både forben og bakben utstrakt, eller velter seg over på siden.

I naturen bruker kaniner omlag 30 prosent av den aktive tiden på å bevege seg, gnage, utføre seksuell atferd og utforske omgivelsene. Kaninen hopper, løper, tramper, står på to ben og værer, leker og graver.

Kaniner har et lett skjelett og kraftige bakben, og kan løpe fort. Aktivitet er sentralt for velferden til kaniner. Dersom de holdes på liten plass, uten mulighet til aktivitet, kan de over tid utvikle helseplager som beinskjørhet, muskelsvinn og ulike smertefulle skjelettlidelser. Et stillesittende liv gir heller ikke mulighet for å utøve naturlig atferd.

Kaniner er tilpasset fiberrik mat

En voksen kanin har totalt 28 tenner, som vokser hele livet. Tennene slipes når kaninen spiser. Kaniners naturlige kosthold er næringsfattig og fiberrik plantekost. De er avhengig av jevn tilførsel av næring. Fibre i gress og høy sørger for konstant bevegelse i den lange fordøyelseskanalen og forebygger problemer. I vill tilstand bruker kaniner omtrent 70 prosent av den aktive tiden på å gresse.

De er koprofage, noe som betyr at de produserer og spiser en egen type avføring som kalles blindtarmslort. Dette gjør de for å utnytte næringsstoffene i maten bedre. De produserer også vanlig avføringslort, som er rund og tørr.