Åpen yngelråte

Både arbeider-, dronning- og dronelarver er mottakelige for M. pluton. Larver som er yngre enn 48 timer er mest mottakelige. Larvene smittes når de får i seg kontaminert fôr. Bakterien oppformerer seg i larvens midttarm hvor den konkurrerer med larven om fôret. Bakterien forblir i tarmen og invaderer ikke larvens vev. Larver som dør av åpen yngelråte gjør det fordi de sulter i hjel.

Infiserte larver kan vise sykdomstegn allerede etter halvannet til to døgn og dør vanligvis før cellene forsegles. De døde larvene kan ligge i forvridde stillinger. Små larver blir delvis gjennomsiktige og har ofte synlige luftrør. Store larver blir slappe og synker sammen på undersiden av cellene. De blir fløtefargede og lukter syrlig. De døde larvene tørker raskt inn til skorper som biene fjerner relativt lett. Hvis en stor andel av larvene er affisert, vil yngel-leiet få et "lappete" utseende ettersom de voksne biene fjerner syk/død yngel og dronningen legger nye egg i de cellene som blir ledige. Bienes evne til å oppdage og fjerne syk yngel er en viktig resistensmekanisme mot åpen yngelråte.

Enkelte larver dør først etter at cellene er forseglet. Mens cellelokkene over frisk yngel er konvekse, vil cellelokkene over syk yngel være konkave og av og til gjennombitte. Død yngel i forseglede celler er som regel slapp, slimete og sortbrun. Den slimete larvemassen er noe trådtrekkende, men likevel ikke i så utpreget grad som ved lukket yngelråte, og har en ubehagelig sur lukt. Etter hvert tørker larvemassen inn til skorper, som med litt vanskelighet, fjernes av biene. Symptomene i forseglede celler kan forveksles med lukket yngelråte.

Utviklingen av sykdommen er kompleks, og ennå ikke klarlagt fullt ut. sykdommen kan utvikle seg over måneder eller år, der den svekker men ikke dreper bisamfunnet. Symptomene kan bli mer eller mindre alvorlige eller forsvinne helt. Ofte ses sesongmessige variasjoner. Symptomene er ofte tydeligst på våren og forsommeren. En mulig årsak til dette er at det på denne tiden av året som regel er mye yngel i forhold til ammebier i bisamfunnet. Dermed mottar larvene mindre fôr og sannsynligheten for infiserte larver sulter i hjel øker. Andre ganger kan larver som er infisert, men som mottar rikelig med fôr, utvikle seg til friske voksne bier. Når larvene forpupper seg, tømmer de tarmen og kontaminerer cellene med millioner av infektive bakterier. Smittepresset i kuben vil etter hvert kunne bli så høyt at en stor andel av yngelen blir infisert. Bisamfunnet vil dermed bli svekket og tilslutt dø ut.

Diagnostikk

Diagnostikk av åpen yngeråte utføres av NMBU Veterinærhøgskolen.

Internt i bisamfunnet overføres Melissococcus plutonius (tidl. M. pluton) med infiserte ammebier som smitter larvene når de fôrer dem. Den viktigste årsaken til smittespredning mellom bisamfunn, er birøkterens flytting av vokstavler, honning eller kubeutstyr fra infiserte til friske bisamfunn. Smitten kan også overføres med bier som røver honning fra infiserte bisamfunn. Svermer fra infiserte bisamfunn kan føre smitten med seg og bli sjuke etter at de er fanget og slått inn i en ny kube.

Selv om bakterien ikke danner sporer, kan M. plutonius overleve i flere år på celleveggene i vokstavlene. Bakterien kan overleve i honning i opptil sju måneder og i noe lenger tid i pollen. Bakterien kan drepes ved temperaturer på knapt 100*C.

Det er ikke farlig for mennesker å spise honningen fra de smittede bigårdene.