Praktisk informasjon om tuberkulintesting til utvalgte anlegg

Mattilsynet utvider det nasjonale overvåkings- og kontrollprogrammet for storfetuberkulose med tuberkulintesting. På denne siden finner du som er plukket ut for tuberkulintesting praktisk informasjon om hvordan testingen skal gjennomføres.

Publisert: 16.09.2025

Hvorfor skal vi gjennomføre testing?

Etter at det ble påvist et tilfelle av storfetuberkulose i et anlegg i Suldal i 2022, har Veterinærinstituttet og Mattilsynet jobbet med sporing og risikovurdering. Smittekilden er ikke funnet. Derfor må det gjennomføres utvidet og systematisk testing i anlegg som kan ha vært i kontakt med anlegget i Suldal via livdyr. Tuberkulintesting er den beste metoden vi har for tidlig oppdagelse og for å hindre videre spredning. Den er trygg og godkjent, og gir et pålitelig bilde av eventuell smitte.

Norge har offisiell fristatus for storfetuberkulose i henhold til EU-regelverket, og det er viktig å dokumentere dette gjennom godkjente overvåkningsprogrammer. Å opprettholde fristatusen er blant annet viktig for å sikre norsk eksport av meieriprodukter og kjøtt, tillit til norske matvarer og god dyrehelse og folkehelse.

Kort om storfetuberkulose

Storfetuberkulose skyldes bakterien Mycobacterium bovis og utvikler seg sakte, ofte uten synlige symptomer før den er langt kommet. Derfor må vi bruke diagnostiske tester, som tuberkulintesting, for å oppdage smitte tidlig og hindre at smitte sprer seg ubemerket.

Tuberkulose er en zoonose, det vil si at den kan smitte fra dyr til mennesker. Tuberkulose står på nasjonal liste 2 over meldepliktige dyresykdommer. Den er også listefør i EU/EØS og kategorisert slik at den skal bekjempes med mål om utryddelse. Det er svært viktig at sykdommen ikke etablerer seg i norsk husdyrproduksjon. Mistanke eller påvisning skal meldes til Mattilsynet.

Mer informasjon:

Hvorfor er ditt anlegg valgt ut for tuberkulintesting?

Anlegg som er valgt ut, har hatt direkte eller indirekte kontakt via livdyr med anlegget hvor det ble funnet tuberkulose i 2022. Dette betyr ikke at det er sykdom i anlegget, men at det er en del av en risikopopulasjon, som skal testes.

Hvordan tester vi for storfetuberkulose?

Ved tuberkulintesting injiseres to forskjellige typer tuberkulin, som er fragmenter av døde mykobakterier, inn i huden på dyrets hals. Dette utløser en lokal reaksjon som skal avleses med et måleinstrument.

Vi tester med to typer tuberkulin for å få sikre resultater. Bovint tuberkulin utløser en reaksjon hos storfe som er smittet av tuberkulose. Aviært tuberkulin kommer fra bakterier som finnes i mijøet og som vanligvis gir sykdom hos fugler. De brukes samtidig for å kunne skille mellom storfe som er smittet av tuberkulose og dyr som får en ufarlig reaksjon på miljøbakterier i omgivelsene.

Hvordan skal testingen foregå?

Mattilsynet vil kontakte alle som er plukket ut for å avtale tidspunkt for testingen. Det er inspektører fra Mattilsynet som vil gjennomføre testingen.

Testen skjer i to deler med tre døgns mellomrom:

Del 1

Testen skal gjennomføres på siden av halsen til dyret.
Dyr barberes på halsen der injeksjonen skal settes.
Hudtykkelse måles.
Tuberkulin injiseres på to punkter.

Del 2 – tre døgn etter del 1

Endring i hudtykkelse måles.

Bildetekst: Testingen er presisjonsarbeid! Vi skal måle millimeterutslag i endring i hudtykkelsen på dyret, og det er blant annet derfor det er svært viktig med god fiksering.

Hvordan forbereder du deg til tuberkulintesting?

Målet er en effektiv prøvetaking der vi vi får gjennomført testingen på en god og trygg måte. Dette avhenger av at du har oversikt over dyrene, gode arbeidsforhold og tilstrekkelig mannskap.

Klikk på hvert av punktene under for å se hva du MÅ forberede før Mattilsynet kommer for å teste dyrene dine. Før testdagene må du planlegge for:

Registrering og merking av dyr

Husdyrregister og dyreholdsjournal må være oppdatert. Alle dyr i besetningen skal stå i registeret. Slett dyr som ikke lenger er i anlegget.
Alle dyr skal være ID-merket med to øremerker. Bestill og sett inn erstatningsmerker ved behov. Umerkede dyr gir ugyldig test og krever retesting.

Hvilke dyr som skal testes

Alle dyr over 6 uker skal testes. Ha oversikt over eventuelle unntak.
Avklar problemstillinger rundt enkelte dyr (store okser og liknende) med Mattilsynet i forkant, slik at vi kan legge en plan for disse i forkant av testingen.

Klargjøring av dyrene

Alle dyr som skal testes må være inne og tilgjengelige på begge testdager.
Er dyr på beite eller i annen driftsbygning, må du melde fra til Mattilsynet på forhånd.
Planlegg flyt i fjøset slik at dyr som er testet kan skilles fra de som gjenstår.
Dyrene må kunne fikseres.
Dyrene må være rene på halsen.

Mannskap og arbeidsforhold

Du må ha nok tilgjengelig mannskap til å håndtere dyrene effektivt og trygt, og det vil i de aller fleste tilfeller være behov for ekstra mannskap. Du må ha tilgang på ekstra mannskap ved behov.
Sørg for trygg og effektiv fiksering (fanghekk, behandlings-/klauvskjæringsboks eller liknende).
Godt lys (dagslys eller kunstig lys) i området der vi jobber. Hodelykt eller lommelykt er ikke et godt alternativ da det gir mye gjenskinn i metallet på skyvelæret som fører til økt tidsbruk for å sikre korrekt måling. 
Ryddig arbeidsflate/arbeidsbord til utstyr og papirarbeid, utenfor dyrenes rekkevidde.

Fiksering av dyrene

En effektiv og trygg prøvetaking krever gode løsninger for fiksering. Det er viktig at dyrene kan fikseres under testingen – både ved injisering og måling av hudreaksjon. Dette er både for at dyret skal stå nok i ro til at vi får målt hudtykkelsen og for å sikre trygge arbeidsforhold for de som skal gjennomføre testingen. Her kommer noen eksempler og råd du kan bruke i forberedelsene:

En mannskapsbesparende metode er et system med drivgang og fikseringsboks (behandlingsboks eller klauvskjæringsboks). Prøven kan kombineres med klauvskjæring, men dette kan gi noe ekstra tidsbruk.
En smal drivgang med gjerder, der man kan nå dyrene uten risiko for klemskader, fungerer godt under avlesing av prøveresultatet. På den første delen av testingen må det i tillegg være mulig å låse dyrets hode ved behov.
Ved bruk av fanghekk i løsdrift, der ikke alle dyr kan fikseres samtidig, er det viktig å planlegge flyten mellom dyr som skal testes og dyr som er ferdige. Dette må tilpasses det enkelte fjøs. Erfaring viser at et system med lettgrinder fungerer godt for å skille grupper.
I noen fjøs kan melkerobot skape flaskehals inn til avdelingen med fiksering. Da bør det på forhånd finnes en alternativ løsning for å unngå unødig ventetid.
Det vil som regel være behov for tilstrekkelig mannskap til å drive dyr, holde grime og eventuelt lokke med kraftfôr. Håndteringen må foregå rolig – for mye jaging skaper uro og gjør testingen vanskeligere. Arbeidet, særlig selve fikseringen, kan være fysisk krevende.
Selv med fanghekk er det i de fleste tilfeller nødvendig å bruke grime for å holde hodet i ro, spesielt på den første delen av testingen. I større besetninger kan to team fra Mattilsynet arbeide parallelt. Dette krever flere folk, men gjør at hele besetningen kan testes raskere.
I fjøs med fanghekk der flere dyr kan settes fast på rekke, har det vist seg effektivt å teste fra dyresiden og løsne ferdige dyr fortløpende. Da er det behov for mannskap som holder løse dyr unna prøvetakeren. Samtidig må det alltid være tilgjengelig verktøy for raskt å kunne frigjøre et dyr som stresser eller sitter fast.
I båsfjøs slipper man drivarbeidet, men det er som regel fortsatt behov for grime for å holde hodet rolig.
På kalver fungerer etefront eller hjelp av mannskap best. Det kan gjøres ved bruk av grinder/lemmer eller ved å holde kalven fysisk. Grime gir som regel bare panikk og bør unngås.
For å holde oversikt er det nødvendig å merke ferdig testede dyr. Bruk merkestifter – helst to ulike farger, én for del en av testingen og én for del to.

Hva skjer hvis testen gir utslag?

Testen kan gi tre ulike resultater:

Negativ – ingen videre tiltak er nødvendig
Positiv – gir mistanke om smitte og krever videre undersøkelser
Inkonklusiv – ny test om cirka 60 dager

Et dyr som tester positivt, eller tester inkonklusivt to ganger, fører til mistanke om tuberkulose. Ved mistanke blir anlegget båndlagt og fristatus i anlegget blir suspendert (satt på vent), inntil mistanken er avklart eller bekreftet. Dette betyr det at det er forbudt med flytting av dyr inn og ut av anlegget. Det må søkes om å sende dyr til slakt, og melk kan kun sendes til meieri som pasteuriserer melken.

Hvis smitte blir påvist blir anlegget båndlagt og fristatus tilbakekalt. Det blir gjennomført nødvendige tiltak for å fjerne smitten og unngå risiko for smittespredning. Aktuelle tiltak ved påvist smitte kan være avliving av enkeltdyr eller hele besetningen, vask og desinfeksjon og restriksjoner på bruk av gjødsel og levering av melk.

Får jeg økonomisk kompensasjon?

Du får ikke økonomisk støtte for selve testingen.

Dersom det oppstår mistanke eller påvisning av sykdom og Mattilsynet krever tiltak (som avlivning), kan du søke kompensasjon. Les mer om Erstatning ved utbrudd av alvorlige dyresykdommer (liste 1- og liste 2- sykdommer).

Har du spørsmål?

Ved spørsmål ta kontakt med Mattilsynet på e-post tuberkulintesting@mattilsynet.no. 