Genetisk bestandsinndeling og forvaltningsenheter av steinkobbe i Norge
Forsøket gjøres på oppdrag av Nærings- og Fiskeridepartementet (NFD) og Fiskeridirektoratet. Overordnet mål er å forbedre forvaltningen av kystselen steinkobbe, som det gis jaktkvoter på. Basert på analyser av DNA tatt fra steinkobber i noen områder, er det allerede kunnskap om at steinkobbe langs norskekysten består av flere genetisk særegne bestander. Dagens fylkesvise forvaltning medfører en viss risiko for at små genetiske bestander kan bli overbeskattet, dersom mye av jaktkvoten i fylket blir tatt innenfor et område med en genetisk egen bestand. Det mangler imidlertid data fra en rekke områder langs norskekysten, som er nødvendig for å kunne etablere en ny forvaltningsmodell bestående av mindre enheter, som tar hensyn til bevaring av lokale steinkobbebestander.
I dette forsøket skal vi samle inn DNA fra steinkobber fra ulike geografiske områder langs hele norskekysten hvor vi mangler genetiske data. DNA prøver vil bli tatt fra selunger i kaste (føde) koloniene. Ungene fanges helst mens de ligger på land, men også med håv nært land. Det tas en liten biopsiprøve (ca. 3 mm) ytterst i kanten av svømmehuden på en baksveiv. Håndtering av selungen tar fra noen sekunder til maksimalt noen få minutter. Basert på allerede innsamlet data og kunnskap om bestandene vil det være behov for DNA-prøver fra ca. 20 dyr i hver koloni, som det i dag mangler data fra. Dette gjelder områder fra Finnmark til Østfold. Totalt søkes det om å ta DNA-prøver av 380 dyr.
Det finnes i dag ikke alternative metoder for å få innsamlet sikre DNA-prøver fra sel, som ikke innebærer kort innfangning. Prøver fra steinkobber tatt i jakt er ikke tilstrekkelig for å avdekke lokale enheter, fordi steinkobbene forflytter seg om høst og vinter når jakten pågår. Dette innebærer at seler fra forskjellige lokale bestander kan oppholde seg i samme område og dermed gi uklare resultater basert på DNA prøver. Vi har gjort undersøkelser for å se om avføringsprøver kan benyttes, men konkludert med at det ikke fungerer, både fordi det er vanskelig å finne feces og vanskelig å få sikkert DNA (art og individ) fra slike prøver. Vevsprøver i form av biopsi gir også langt bedre prøver enn f.eks. hår/pels (som også innebærer innfangning av dyr). Antallet dyr er beregnet ut fra det minimum vi trenger for å få tilstrekkelige data for å beregne regionale genetiske forskjeller, basert på tidligere undersøkelser. Belastningen på det enkelte dyr anses å være mild. Det er en svært kortvarig innfangning/fengsling og normalt registreres det ingen reaksjon hos dyret når den lille biopsien tas. Gjenfangster av både unge og eldre steinkobber fra tidligere forsøk der unger er blitt merket med sveivmerker av plast, tyder på at selungene klarer seg godt etter at de blir sluppet fri igjen.
I dette forsøket skal vi samle inn DNA fra steinkobber fra ulike geografiske områder langs hele norskekysten hvor vi mangler genetiske data. DNA prøver vil bli tatt fra selunger i kaste (føde) koloniene. Ungene fanges helst mens de ligger på land, men også med håv nært land. Det tas en liten biopsiprøve (ca. 3 mm) ytterst i kanten av svømmehuden på en baksveiv. Håndtering av selungen tar fra noen sekunder til maksimalt noen få minutter. Basert på allerede innsamlet data og kunnskap om bestandene vil det være behov for DNA-prøver fra ca. 20 dyr i hver koloni, som det i dag mangler data fra. Dette gjelder områder fra Finnmark til Østfold. Totalt søkes det om å ta DNA-prøver av 380 dyr.
Det finnes i dag ikke alternative metoder for å få innsamlet sikre DNA-prøver fra sel, som ikke innebærer kort innfangning. Prøver fra steinkobber tatt i jakt er ikke tilstrekkelig for å avdekke lokale enheter, fordi steinkobbene forflytter seg om høst og vinter når jakten pågår. Dette innebærer at seler fra forskjellige lokale bestander kan oppholde seg i samme område og dermed gi uklare resultater basert på DNA prøver. Vi har gjort undersøkelser for å se om avføringsprøver kan benyttes, men konkludert med at det ikke fungerer, både fordi det er vanskelig å finne feces og vanskelig å få sikkert DNA (art og individ) fra slike prøver. Vevsprøver i form av biopsi gir også langt bedre prøver enn f.eks. hår/pels (som også innebærer innfangning av dyr). Antallet dyr er beregnet ut fra det minimum vi trenger for å få tilstrekkelige data for å beregne regionale genetiske forskjeller, basert på tidligere undersøkelser. Belastningen på det enkelte dyr anses å være mild. Det er en svært kortvarig innfangning/fengsling og normalt registreres det ingen reaksjon hos dyret når den lille biopsien tas. Gjenfangster av både unge og eldre steinkobber fra tidligere forsøk der unger er blitt merket med sveivmerker av plast, tyder på at selungene klarer seg godt etter at de blir sluppet fri igjen.