Integrerte metoder for forebyggelse av lakselusinfestasjon hos atlantisk laks
Lakselus er fortsatt den største utfordringene for norsk lakseoppdrett og infestasjon har betydning for fiskevelferd, produksjonsmarginene i oppdrett og infeksjonsnivå i oppdrett påvirker utvandret vill laksesmolt negativt. I dag består behandling av infestert fisk i hovedsak av mekanisk avlusing med betydelige velferdsutfordringer. Ved siden av endrede produksjonsformer hvor det er planer om å flytte produksjonen til landbaserte anlegg er det mye fokus på forebyggelse gjennom vaksinasjon og forebyggelse gjennom anti-attachment metoder. I tillegg kommer seleksjon for genetisk resistent, som så langt har vist seg vanskelig. Ved siden av immunisering/vaksinasjon mot lakselus, har det vært gjort studier for å styrke hudens styrke for å motstå / avvise infestasjon med lus.
Målet med disse studiene er å teste ut metoder for forebyggelse gjennom intervensjoner som reduserer påslaget av kopepoditter og dermed reduserer lusetallet totalt. Dette gjøres ved bruk av komponenter som reduserer kopepodittens evne til å gjenkjenne verten (decoy) via oral levering (i fôr). De ulike aktivsubstansene gir også bedring av hudens slimhinne. I tillegg benyttes en aktiv eller passiv immunisering av laks hvor laksens immunrespons mot lakselusantigener eller preformerte antistoffer benyttes for passiv immunisering. Dette kombineres så med bruk av probiotiske bakterier for kondisjonering av hudens mikrobiom.
Smitte med lus gir en påkjenning på hudens overflate og evt forekomst av skader i huden medfører at fisken tas ut og avlives på human måte. Ved å hindre påslag kan denne tilnærmingen potensielt erstatte eller i hvert fall redusere dagens mekaniske behandlingsmåter og dermed gi bedret fiskevelferd. I tillegg vil redusert lusepåslag ha en positiv effekt overfor vill laksefisk. I studiene benyttes 3315 fisk, alle atlantisk laks. Det har vært hensyntatt 3R ved å redusere antall fisk per gruppe / studium og ved å redusere antall parallelle kar til det som gir statistisk, pålitelige resultater. Smittemodellen er optimalisert med bruk av et minste antall luselarver ved eksperimentell infeksjon.
Målet med disse studiene er å teste ut metoder for forebyggelse gjennom intervensjoner som reduserer påslaget av kopepoditter og dermed reduserer lusetallet totalt. Dette gjøres ved bruk av komponenter som reduserer kopepodittens evne til å gjenkjenne verten (decoy) via oral levering (i fôr). De ulike aktivsubstansene gir også bedring av hudens slimhinne. I tillegg benyttes en aktiv eller passiv immunisering av laks hvor laksens immunrespons mot lakselusantigener eller preformerte antistoffer benyttes for passiv immunisering. Dette kombineres så med bruk av probiotiske bakterier for kondisjonering av hudens mikrobiom.
Smitte med lus gir en påkjenning på hudens overflate og evt forekomst av skader i huden medfører at fisken tas ut og avlives på human måte. Ved å hindre påslag kan denne tilnærmingen potensielt erstatte eller i hvert fall redusere dagens mekaniske behandlingsmåter og dermed gi bedret fiskevelferd. I tillegg vil redusert lusepåslag ha en positiv effekt overfor vill laksefisk. I studiene benyttes 3315 fisk, alle atlantisk laks. Det har vært hensyntatt 3R ved å redusere antall fisk per gruppe / studium og ved å redusere antall parallelle kar til det som gir statistisk, pålitelige resultater. Smittemodellen er optimalisert med bruk av et minste antall luselarver ved eksperimentell infeksjon.