Biologisk betydning av måledata i "Sensorfisken"
1. Formål og 3. Forventet nytteverdi:
Næringen etterspør objektive metoder for dokumentasjon av effekter på fiskehelse og velferd som kan brukes under konstruksjon av medikamentfri avlusningsenheter, håndteringsmetoder for fisk, optimalisering av disse og under normal drift. Som et svar på dette har Sintef utviklet “sensorfisken”, som er en frittflytende sensorpakke som kan benyttes til å kartlegge de fysiske forholdene med hensikt å erstatte levende forsøksfisk på sikt. Sensorfisken måler temperatur, trykkprofil og støt og kan knytte disse til ulike posisjoner i konstruksjonen. For å utnytte potensiale i sensorfisken gjenstår imidlertid å kunne korrelere de objektive måledataene til fiskevelferd. Ihht lovverket stilles det krav til at både fiskeeier og utstyrsutviklere dokumenterer nye metoder og utstyr i forhold til fiskevelferd. Når en sensorpakke helt eller delvis tenkes å erstatte bruk av levende fisk, vurderes det dermed som nødvendig å dokumentere «sensorfisken» som målemetode. Formålet med dette forsøket er å korrelere typiske støtdata registrert av sensorfisken med tilsvarende kvantifiserbare støt påført levende laks under kontrollerte betingelser.
2. Skadevirkninger
Laks vil under forsøket bli utsatt for et kontrollert slag/støt under generell anestesi. Det forutsettes at fisken er bevisstløs og følgelig ikke vil kjenne smerte under selve slaget. Fisk som skal stå til observasjon i etterkant vil derimot kunne føle smerte og ubehag etter oppvåkning og inntil de enten tas ut av forsøket etter gitte kriterier (humant endepunkt) eller forsøket avsluttes etter maksimalt 2 uker.
4. Antall dyr og art
200 individer Atlantisk laks (Salmo salar)
5 Hvordan etterleve 3R
Vi bruker sensorfisken samt død fisk til å kjøre inn selve “støtriggen”. Vi vil gjøre en pilot-test på et mindre antall levende bedøvd fisk for å vurderer om støtriggen fungerer etter formålet og hvis ja, vurdere antall individer til hovedforsøket. Dette er ikke mulig å gjøre uten bruk av levende fisk fordi det er akutte biologiske skader som evalueres etter et kvantifiserbart støt, samt konsekvenser på adferd over en maksimal 2 ukers periode. For raffinering vil det vil bli brukt kamera for å kunne innhente detaljer i støt-øyeblikket samt videoovervåkning av levende fisk som settes tilbake i tank og observeres for å sikre at endringer i adferd registreres og humant endepunkt ikke blir oversett. Utvikling av «sensorfisk» teknologien som verktøy har i seg selv som formål å bidra til 3R gjennom å kunne både erstatte og redusere bruk av levende fisk, samt finne forbedringspunkter i utstyr/metoder som kan bedre fiskevelferden.
Næringen etterspør objektive metoder for dokumentasjon av effekter på fiskehelse og velferd som kan brukes under konstruksjon av medikamentfri avlusningsenheter, håndteringsmetoder for fisk, optimalisering av disse og under normal drift. Som et svar på dette har Sintef utviklet “sensorfisken”, som er en frittflytende sensorpakke som kan benyttes til å kartlegge de fysiske forholdene med hensikt å erstatte levende forsøksfisk på sikt. Sensorfisken måler temperatur, trykkprofil og støt og kan knytte disse til ulike posisjoner i konstruksjonen. For å utnytte potensiale i sensorfisken gjenstår imidlertid å kunne korrelere de objektive måledataene til fiskevelferd. Ihht lovverket stilles det krav til at både fiskeeier og utstyrsutviklere dokumenterer nye metoder og utstyr i forhold til fiskevelferd. Når en sensorpakke helt eller delvis tenkes å erstatte bruk av levende fisk, vurderes det dermed som nødvendig å dokumentere «sensorfisken» som målemetode. Formålet med dette forsøket er å korrelere typiske støtdata registrert av sensorfisken med tilsvarende kvantifiserbare støt påført levende laks under kontrollerte betingelser.
2. Skadevirkninger
Laks vil under forsøket bli utsatt for et kontrollert slag/støt under generell anestesi. Det forutsettes at fisken er bevisstløs og følgelig ikke vil kjenne smerte under selve slaget. Fisk som skal stå til observasjon i etterkant vil derimot kunne føle smerte og ubehag etter oppvåkning og inntil de enten tas ut av forsøket etter gitte kriterier (humant endepunkt) eller forsøket avsluttes etter maksimalt 2 uker.
4. Antall dyr og art
200 individer Atlantisk laks (Salmo salar)
5 Hvordan etterleve 3R
Vi bruker sensorfisken samt død fisk til å kjøre inn selve “støtriggen”. Vi vil gjøre en pilot-test på et mindre antall levende bedøvd fisk for å vurderer om støtriggen fungerer etter formålet og hvis ja, vurdere antall individer til hovedforsøket. Dette er ikke mulig å gjøre uten bruk av levende fisk fordi det er akutte biologiske skader som evalueres etter et kvantifiserbart støt, samt konsekvenser på adferd over en maksimal 2 ukers periode. For raffinering vil det vil bli brukt kamera for å kunne innhente detaljer i støt-øyeblikket samt videoovervåkning av levende fisk som settes tilbake i tank og observeres for å sikre at endringer i adferd registreres og humant endepunkt ikke blir oversett. Utvikling av «sensorfisk» teknologien som verktøy har i seg selv som formål å bidra til 3R gjennom å kunne både erstatte og redusere bruk av levende fisk, samt finne forbedringspunkter i utstyr/metoder som kan bedre fiskevelferden.
Begrunnelse for etterevalueringen
Forsøket forventes å være betydelig belastende
Etterevaluering
Formålet med forsøket var å se på biologisk respons hos laks utsatt for typisk støtbelastning registrert av sensorfisk gjennom avlusingssystemer.
Formålet ble delvis oppnådd. Det ble designet en modell som gav reproduserbare og kvantifiserbare støt hos laks som var anestesert. Støtene tilsvarer plutselig oppbremsing/kollisjon av fisk under typiske vannstrømningshastigheter i rør. Forsøkene er også viktige for videreutvikling av sensorfisken som per i dag har et begrenset måleområdet og behov for videreutvikling. Andre forsøk i prosjektet gir utfyllende data som brukes i behandlingen av måledata fra dette forsøket. Forsøksfiskene ble hentet inn fra en sjølokalitet til laboratoriet, og hadde dermed en del lyter etter håndtering og transport som laget støy i forsøket. I forhold til oppsatt forsøksplan ble piloten noe utvidet og ga tilstrekkelig informasjon til at hovedforsøket ble vurdert ikke hensiktsmessig å utføre.
75 forsøksfisk ble brukt totalt. Disse ble vurdert til følgende belastningsgrad:
Non-recovery: 5, mild: 21, moderat: 26, betydelig: 23
Det var søkt om totalt 200 fisk i pilot og hovedforsøk til sammen. I forhold til oppsatt forsøksplan ble piloten noe utvidet og ga tilstrekkelig informasjon slik at hovedforsøket ikke ble gjennomført. Det ble derfor brukt færre dyr enn hva det var søkt om.
Under planleggingen ble det tatt høyde for at belastningsgraden kunne bli alvorlig da kunnskapen på området er mangelfull. Det var færre fisk enn antatt som ble evaluert til å ha en alvorlig belastningsgrad basert på overlevelse, omfang av skader på ytre og indre organ samt laboratorieanalyser.
Utvikling og validering av «sensorfisken» er i seg selv et ledd i å utvikle verktøy som kan erstatte levende fisk i forsøk.
Underveis i forsøket ble forsøksdesignet revurdert og antall forsøksdyr ble redusert. Modellen befattet bruk av fisk som ble flyttet fra sjølokalitet til laboratorielokalitet. Dette medførte at forsøksfisken hadde en viss grad av lyter etter håndtering/transport som vanskeliggjorde vurderinger av biologiske forandringer som skulle evalueres i forsøket. Et høyere antall forsøksfisk kunne trolig gitt et bedre grunnlag for statistiske beregninger. Dette ble likevel vurdert uhensiktsmessig da dette ville krevd en økning i antall dyr utsatt for antatt høy belastningsgrad. Holdetid etter støtbelastning ble redusert fra 14 til 6 dager, som ble evaluert som tilstrekkelig for forsøkets formål. En lavere total-belastningsgrad kunne trolig blitt oppnådd ved bruk av en fiskegruppe som hadde vært gjennom mindre håndtering i forkant. Dette var imidlertid ikke mulig å få tilgang på laboratoriefisk i ønsket vektklasse, samt at ble vurdert relevant å utføre testen på laks som hadde gjennomgått en normal "produksjonsbelastning".
Prosedyrer, overvåkning av dyr under forsøket, bruk av scoreskjema, humane endepunkt og avliving fungerte godt og etter hensikt.
Formålet ble delvis oppnådd. Det ble designet en modell som gav reproduserbare og kvantifiserbare støt hos laks som var anestesert. Støtene tilsvarer plutselig oppbremsing/kollisjon av fisk under typiske vannstrømningshastigheter i rør. Forsøkene er også viktige for videreutvikling av sensorfisken som per i dag har et begrenset måleområdet og behov for videreutvikling. Andre forsøk i prosjektet gir utfyllende data som brukes i behandlingen av måledata fra dette forsøket. Forsøksfiskene ble hentet inn fra en sjølokalitet til laboratoriet, og hadde dermed en del lyter etter håndtering og transport som laget støy i forsøket. I forhold til oppsatt forsøksplan ble piloten noe utvidet og ga tilstrekkelig informasjon til at hovedforsøket ble vurdert ikke hensiktsmessig å utføre.
75 forsøksfisk ble brukt totalt. Disse ble vurdert til følgende belastningsgrad:
Non-recovery: 5, mild: 21, moderat: 26, betydelig: 23
Det var søkt om totalt 200 fisk i pilot og hovedforsøk til sammen. I forhold til oppsatt forsøksplan ble piloten noe utvidet og ga tilstrekkelig informasjon slik at hovedforsøket ikke ble gjennomført. Det ble derfor brukt færre dyr enn hva det var søkt om.
Under planleggingen ble det tatt høyde for at belastningsgraden kunne bli alvorlig da kunnskapen på området er mangelfull. Det var færre fisk enn antatt som ble evaluert til å ha en alvorlig belastningsgrad basert på overlevelse, omfang av skader på ytre og indre organ samt laboratorieanalyser.
Utvikling og validering av «sensorfisken» er i seg selv et ledd i å utvikle verktøy som kan erstatte levende fisk i forsøk.
Underveis i forsøket ble forsøksdesignet revurdert og antall forsøksdyr ble redusert. Modellen befattet bruk av fisk som ble flyttet fra sjølokalitet til laboratorielokalitet. Dette medførte at forsøksfisken hadde en viss grad av lyter etter håndtering/transport som vanskeliggjorde vurderinger av biologiske forandringer som skulle evalueres i forsøket. Et høyere antall forsøksfisk kunne trolig gitt et bedre grunnlag for statistiske beregninger. Dette ble likevel vurdert uhensiktsmessig da dette ville krevd en økning i antall dyr utsatt for antatt høy belastningsgrad. Holdetid etter støtbelastning ble redusert fra 14 til 6 dager, som ble evaluert som tilstrekkelig for forsøkets formål. En lavere total-belastningsgrad kunne trolig blitt oppnådd ved bruk av en fiskegruppe som hadde vært gjennom mindre håndtering i forkant. Dette var imidlertid ikke mulig å få tilgang på laboratoriefisk i ønsket vektklasse, samt at ble vurdert relevant å utføre testen på laks som hadde gjennomgått en normal "produksjonsbelastning".
Prosedyrer, overvåkning av dyr under forsøket, bruk av scoreskjema, humane endepunkt og avliving fungerte godt og etter hensikt.