Trekkstrategier for vest-europeiske grågjess 2020-2021
Grågåsa hekker i flere land i Europa, og har økt betydelig i antall og utbredelse de senere årene. Dette medfører er rekke forvaltningsmessig utfordringer i flere land, særlig knyttet til håndtering av beiteskader, skadefelling og jakt. Det siste estimatet for den vest-europeiske bestanden av grågås er 1.100.000 individer, en betydelig økning fra 400.000 i 2002.
Forsøket er en videreføring av et tidligere prosjekt (FOTS ID 16168 for 2018-2019). Det har utgangspunkt i et fransk prosjekt for å studere endringer i trekkstrategier for vest-europeiske grågjess, og videreføres nå for å innhente ytterligere kunnskap som grunnlag for arbeidet med en internasjonal forvaltningsplan for arten. Utgangspunktet var at dette skulle øke kunnskapsgrunnlaget for forvaltningen av grågjess som raster i Frankrike på trekk til eller fra Spania, eller som overvintrer i Frankrike: Hvilke bestander jakter de på, og hvordan vil jakta påvirke gjessenes kondisjon/helsetilstand. Dette vil innebære bruk av GPS-sendere, hvorav noen er planlagt påsatt gjess i Norge.
Selv om dette prosjektet har utgangspunkt i Frankrike, vil økt kunnskap om aktivitetsmønster og trekkstrategier både på lokalt nivå i Norge og mellom ulike land, være svært viktige for vår egen forvaltning av grågås, særlig i forhold til om svært tidlig jaktstart kan utløse trekk. Prosjektet har således mye til felles med prosjekt 12089 - halsmerking av grågås.
For perioden 2020-2021 er det aktuelt å bruke loggere to steder i Norge for å kartlegge lokal bruk av beiteområder på dyrket mark, særlig for å kunne finne gode løsninger på beiteskadeproblemene. For 2020 har vi imidlertid bare midler til syv sendere. Dersom det blir gitt midler fra bl.a. laksenæringen for å studere atferd til mytende gjess rundt oppdrettsanlegg, kan antallet økes neste år. Vi vil i så fall komme tilbake med en tilleggssøknad.
Erfaringer fra tidligere innfanging av grågås i Norge, som er spesiell ved at de fanges på sjøen med håv, viser at dette er en skånsom metode å fange gjessene på. Det forholder seg helt rolig og er lette å ta ut av håven. Ved å surre tau rundt føttene (flere ganger for å unngå skjæring hvis de skulle bevege på seg) kan de legges ned i båten til de skal merkes. De er også helt rolige under merking og måling, slik at vi ser ingen skader på de blodfylte nye fjærene som vokser ut. Medarbeidere som skal utføre arbeidet på egen hånd, er fra før erfarne ringmerkere som har fått god opplæring i innfanging, håndtering av gjessene og merking.
Erfaringer fra norske og flere utenlandske studier tilsier at bruk av loggere som er festet på en halsring, med god balansering og fordeling av vekta av utstyret rundt ringen, ikke skader gjessene. Loggerne har solpanel, slik at de kan vare ut fuglens livslengde. Dersom noen fugler skulle bli observert med tydelige plager eller skader av en slik ring, vil vi vurdere om den skal avlives ved bruk av våpen på lange hold.
Forsøket er en videreføring av et tidligere prosjekt (FOTS ID 16168 for 2018-2019). Det har utgangspunkt i et fransk prosjekt for å studere endringer i trekkstrategier for vest-europeiske grågjess, og videreføres nå for å innhente ytterligere kunnskap som grunnlag for arbeidet med en internasjonal forvaltningsplan for arten. Utgangspunktet var at dette skulle øke kunnskapsgrunnlaget for forvaltningen av grågjess som raster i Frankrike på trekk til eller fra Spania, eller som overvintrer i Frankrike: Hvilke bestander jakter de på, og hvordan vil jakta påvirke gjessenes kondisjon/helsetilstand. Dette vil innebære bruk av GPS-sendere, hvorav noen er planlagt påsatt gjess i Norge.
Selv om dette prosjektet har utgangspunkt i Frankrike, vil økt kunnskap om aktivitetsmønster og trekkstrategier både på lokalt nivå i Norge og mellom ulike land, være svært viktige for vår egen forvaltning av grågås, særlig i forhold til om svært tidlig jaktstart kan utløse trekk. Prosjektet har således mye til felles med prosjekt 12089 - halsmerking av grågås.
For perioden 2020-2021 er det aktuelt å bruke loggere to steder i Norge for å kartlegge lokal bruk av beiteområder på dyrket mark, særlig for å kunne finne gode løsninger på beiteskadeproblemene. For 2020 har vi imidlertid bare midler til syv sendere. Dersom det blir gitt midler fra bl.a. laksenæringen for å studere atferd til mytende gjess rundt oppdrettsanlegg, kan antallet økes neste år. Vi vil i så fall komme tilbake med en tilleggssøknad.
Erfaringer fra tidligere innfanging av grågås i Norge, som er spesiell ved at de fanges på sjøen med håv, viser at dette er en skånsom metode å fange gjessene på. Det forholder seg helt rolig og er lette å ta ut av håven. Ved å surre tau rundt føttene (flere ganger for å unngå skjæring hvis de skulle bevege på seg) kan de legges ned i båten til de skal merkes. De er også helt rolige under merking og måling, slik at vi ser ingen skader på de blodfylte nye fjærene som vokser ut. Medarbeidere som skal utføre arbeidet på egen hånd, er fra før erfarne ringmerkere som har fått god opplæring i innfanging, håndtering av gjessene og merking.
Erfaringer fra norske og flere utenlandske studier tilsier at bruk av loggere som er festet på en halsring, med god balansering og fordeling av vekta av utstyret rundt ringen, ikke skader gjessene. Loggerne har solpanel, slik at de kan vare ut fuglens livslengde. Dersom noen fugler skulle bli observert med tydelige plager eller skader av en slik ring, vil vi vurdere om den skal avlives ved bruk av våpen på lange hold.