Vandringsmønster og fordeling av laks og sjøørret i Skiensvassdraget ovenfor Skiensfallene

Skiensvassdraget er et av de største vassdragene i Sør Norge og sterkt påvirket av industrialisering og produksjon av vannkraft. Dette har skapt dårlige forhold for langt vandrende fiskebestander som trenger tilgang til både gyte og oppvekstområder i elvene og til sjøen. I henhold til EUs vanndirektiv er miljøstatus i de nedre delene av vassdraget dårlig og moderat, mens kravet er godt økologisk potensiale. Hovedårsaken til problemene er knyttet til redusert eller manglende passasje for fisk ved kraftverk og dammer. Det eksisterer lite kunnskap om vandringsruter, vandringshastigheter og overlevelse hos laks og sjøørret i dette vassdraget. Oppvandringsmønster og gyteområder for havniøye er helt ukjent. Tellinger flere år viser at kun et fåtall av den fisken som vandrer opp trappene i Skiensfallene vandrer opp fisketrappen ved Skotfoss. Hvor resten av fisken havner er ikke kjent. Det er viktig å kartlegge hvor mange laks, sjøørret og havniøye som ankommer Skotfoss og om det lave tallet som passerer skylles at trappen fungerer dårlig eller at mye av fisken som passerer trappene i Skiensfallene vandrer til andre områder av vassdraget. Vandringsmønster og hastighet varierer ofte med vannføring og temperatur. Vi planlegger derfor undersøkelser i to sesonger.

Radiosenderne vil bli kirurgisk implantert in i bukhulen på fisken under full bedøvelse og såret lukkes med to til tre sting. Vandringsforholdene er enkle på strekningene ovenfor utsetting-plassen. Det forventes derfor at sårhelingen bør være god og at langtidseffekten på fisken er liten.


Kartlegging av vandringsmønster, vandringshastigheter og overlevelse hos langt vandrende fiskearter i Skiensvassdraget er nødvendig for å kunne identifisere de områdene der forholdene for vandrende fisk må forbedres. Implementering av strenge driftregimer for kraftverk eller bygging av dyre vandringsruter uten denne kunnskapen får ofte liten eller begrenset effekt og den samfunnsmessige nytteverdien blir liten. Slike studier krever at vi merker og studerer vandringsmønsteret hos fisk fra den lokale populasjonen. Det finnes ikke noen alternative metoder eller modeller som kan gi den informasjonen vi trenger. Forsøket må utføres i Skiensvassdraget og kan ikke flyttes og gjennomføres andre steder.


Ved å bruke radiosendere benytter vi en metode som gir oss mulighet til å følge bevegelsene hos den merkede fisken nøyaktig i lang tid og over store områder. Dette gjør at vi kan benytte et lite antall fisk i undersøkelsene. Vi planlegger å merke 300 fisk til sammen, 90 laks, 40 sjøørret og 20 havniøye første året og tilsvarende antall også år 2. Ved bruk av manuell peiling og dataloggestasjoner som registrerer den merkede fisken forventer vi å kunne svare på problemstillingene med tilstrekkelig høy presisjon.
Antallet fisk vi ønsker å inkludere i dette prosjektet er tilstrekkelig til å kunne kartlegge vandringsmønsteret som beskrevet ovenfor hvis forholdene i dette vassdraget ikke er svært forskjellige fra andre vassdrag vi har hatt tilsvarende undersøkelser i. Vårt erfaringsgrunnlag er tilsvarende prosjekter i mer en 30 elver for laks, fra to elver der vi har studert vandring hos sjøørret og et vassdrag for niøye.

I forsøket ble det utprøvd nye protokoller for bedøvelse av elveniøye. Mattilsynet bestemte derfor at søker, innen 4 måneder etter at forsøket er avsluttet, skal sende inn dokumentasjon som gjør det mulig for Mattilsynet å evaluere om forsøkets formål ble nådd og hvilke skadevirkninger dyrene ble utsatt for.

I forsøket ble det til sammen radiomerket 140 oppvandrende laks og 45 sjøørret. Merkingen innebærer at en sender ble operert inn i bukhulen mens en whip antenne på 19,5 cm, stakk ut gjennom en åpning i bukveggen. Man fikk merket hhv. 78 % og 56 % av det ønskede antallet oppvandrende laks og sjøørret, og klarte ikke å fange noen oppvandrende individer av havniøye. Årsaken til manglende fangst av havniøye er mest sannsynlig den lave bestanden av denne arten. Det ble rapportert om at formålet med forsøket ble oppnådd mht. kartlegging av oppvandringsmønsteret for laks og sjøørret i vassdraget. Fisketrappen i Skotfoss ble identifisert som et vandringshinder fordi de nederste to kulpene var feil konstruert. Dette ble utbedret og vil bli evaluert i løpet av 2021. Også tiltak for å bedre funksjonaliteten kunne evalueres selv om flom og byggearbeider ved trappen gjorde at 2020 ble en ganske dårlig sesong med sterkt avvikende vannføring ved trappen.

I forsøket ble dyrene overvåket ved å peile deres posisjon hver tredje dag fra merkingen fant sted fram til gytingen var over. Det ble ikke registrert problemer knyttet til fangst og merking. Tilnærmet alle merkede laksefisk overlevde etter utsettingen og hadde en atferd som forventet hos umerkede individer. Tre merkede fisker ble fanget på stang. Fiskerne vurderte at disse var i god form og at sårhelingen var god. En merket laks ble funnet død i laksetrappen. Denne hadde vært død en stund. De som fant denne, vurderte at sårhelingen var god og det var ikke noe som tydet på at dødsårsaken var forårsaket av fangst og merking. Åpningen der antennen stakk ut av buken ble ikke spesielt undersøk hos noen av de fire individene.

På bakgrunn av disse opplysningene, vurderer vi at radiomerkingen i liten grad syntes å påvirke de ville laksefiskenes atferd og overlevelse ved oppvandringen i Skiensvassdraget. Prosedyrene som ble brukt fungerte godt. Mattilsynet vurderer likevel at belastningsgraden ved denne typen merking er moderat fordi dyrene blir fanget, anestesert og senderen blir implantert i buken med antennen stikkende ut. Hittil har whip antenne blitt betraktet som den mest skånsomme metoden for å radiomerke fisk. En sender med integrert antenne blir dobbelt så stor og blir derfor antatt å være mer belastende for dyrene.

I denne type forsøk er det ikke mulig å beregne nøyaktig hvor mange dyr som det er nødvendig å merke. Dette forklares med at man først må kartlegge fiskens vandringsruter for å kunne identifisere hvor fisken blir hindret i sin oppvandring. Dette medfører at i tilsvarende framtidige studier vil anslag for hvor mange dyr som må merkes, ikke kunne reduseres basert på de erfaringene man har fra dette prosjektet. Vandringsmønster i ulike vassdrag og i ulike deler av et vassdrag kan variere mye. Det samme gjelder vannføring og vanntemperatur som har stor variasjon og sterkt påvirker fiskens oppførsel.