Evaluering av immunresponser indusert av kombinasjonsterapi med neoantigen vaksine og cytokin behandling
Vaccibody AS holder på å utvikle pasient-spesifikke terapeutiske kreft vaksiner mot tumor spesifikke antigener – kalt neoantigener – som kommer fra somatiske genmutasjoner som oppstår kun i ondartede kreftsvulster under neoplastisk transformasjon og som ikke vil være tilstede i normalt vev. Med sine prekliniske forsøk, vil Vaccibody få vitenskapelig data som skal brukes til å utarbeide søknader om å gjennomføre kliniske studier basert på pasient-spesifikke neoantigener. Utvikling av slike pasient-spesifikke vaksiner vil gjøre at flere kreftpasienter får mulighet for å få behandling.
Til tross for store fremskritt innen immunterapi mot kreft, med utvikling av bl.a. checkpoint inhibitorer, gjenstår det fortsatt en stor andel pasienter som ikke responderer på behandlingen. En mulig årsak til dette er at kreftceller ofte tar i bruk flere strategier for å unngå eller hemme immunsystemets respons. Det er derfor sannsynlig at det kreves en tilsvarende bredspektret strategi for å kunne hemme kreftsykdommen hos mange av pasientene. Vaccibody ønsker her å undersøke en strategi som går ut på å kombinere immunterapier som retter seg mot å indusere en spesifikk respons med immunterapi som promoterer ekspansjon og funksjon av de aktiverte T cellene.
Målet med dette prosjektet er å identifisere optimal dose og behandlingsregime av Vaccibody’s vaksiner i kombinasjon med rekombinante cytokiner for økt terapeutisk effekt. Vi ønsker å dele forsøket i to der vi først vil 1) sammenligne induksjon av immunresponser med ulike behandlingsregimer med én enkelt Vaccibody kreftvaksinering alene eller i kombinasjon med rekombinant cytokin på forskjellige tidspunkt. Deretter vil vi undersøke 2) hvordan repeterte vaksinasjoner med Vaccibody kreftvaksiner påvirkes av å kombineres med rekombinant cytokin på forskjellig tidspunkt etter 2.- eller 3.-gangs vaksinasjon.
Forsøkene klassifiseres som lett belastende forsøk. I dette forsøket vil det bli brukt 274 mus. For å teste evnen vaksiner har til å indusere immune responser, er in vivo forsøk i mus det eneste tilgjengelig alternativet. Basert på våre erfaringer med denne type forsøk og andre publiserte studier som beskriver eksperimenter med de aktuelle dyremodellene, tilsier at det hensiktsmessig med det antallet dyr som er skissert for å observere signifikante forskjeller mellom gruppene i forsøket. DNA vaksineringsmetoden vi har valgt å benytte er de siste årene utviklet med kortere pulsmønster og gir derfor mindre smerte både under og etter vaksinering. I tillegg blir dyrene bedøvet med sevofluorane under vaksinering.
Til tross for store fremskritt innen immunterapi mot kreft, med utvikling av bl.a. checkpoint inhibitorer, gjenstår det fortsatt en stor andel pasienter som ikke responderer på behandlingen. En mulig årsak til dette er at kreftceller ofte tar i bruk flere strategier for å unngå eller hemme immunsystemets respons. Det er derfor sannsynlig at det kreves en tilsvarende bredspektret strategi for å kunne hemme kreftsykdommen hos mange av pasientene. Vaccibody ønsker her å undersøke en strategi som går ut på å kombinere immunterapier som retter seg mot å indusere en spesifikk respons med immunterapi som promoterer ekspansjon og funksjon av de aktiverte T cellene.
Målet med dette prosjektet er å identifisere optimal dose og behandlingsregime av Vaccibody’s vaksiner i kombinasjon med rekombinante cytokiner for økt terapeutisk effekt. Vi ønsker å dele forsøket i to der vi først vil 1) sammenligne induksjon av immunresponser med ulike behandlingsregimer med én enkelt Vaccibody kreftvaksinering alene eller i kombinasjon med rekombinant cytokin på forskjellige tidspunkt. Deretter vil vi undersøke 2) hvordan repeterte vaksinasjoner med Vaccibody kreftvaksiner påvirkes av å kombineres med rekombinant cytokin på forskjellig tidspunkt etter 2.- eller 3.-gangs vaksinasjon.
Forsøkene klassifiseres som lett belastende forsøk. I dette forsøket vil det bli brukt 274 mus. For å teste evnen vaksiner har til å indusere immune responser, er in vivo forsøk i mus det eneste tilgjengelig alternativet. Basert på våre erfaringer med denne type forsøk og andre publiserte studier som beskriver eksperimenter med de aktuelle dyremodellene, tilsier at det hensiktsmessig med det antallet dyr som er skissert for å observere signifikante forskjeller mellom gruppene i forsøket. DNA vaksineringsmetoden vi har valgt å benytte er de siste årene utviklet med kortere pulsmønster og gir derfor mindre smerte både under og etter vaksinering. I tillegg blir dyrene bedøvet med sevofluorane under vaksinering.