Groeorganismer som potensielt smittereservoar for fisk
En rekke arter danner begroing på nøter og konstruksjoner på marine oppdrettsanlegg. Et groesamfunn på fiskeoppdrettsanlegg har potensiale til å akkumulere opportunistiske fiskepatogene smittestoff. Rutinemessig spyling av nøter på fiskeanlegg fjerner eller knuser groeorganismer som da frigjøres ut i vannmassene ved lokaliteten og kan gi økt risiko for frigjøring og spredning av smittestoff i merdene og til det omkringliggende miljø. Det er fremdeles mange ubesvarte spørsmål omkring mulighetene notgroe har til å fungere som smittekilde for amøber og andre viktige patogener som gir sykdommer hos fisk.
Fiskegruppen i forsøket skal eksponeres for ulike smittestoff (Paramoeba perurans, Salmonid alfavirus (SAV), Tenacibaculum finnmarkense, Moritella viscosa og Piscirickettsia salmonis). Som følge av dette vil fiskene utvikle PD, amøbegjellesykdom og bakterieinfeksjon, men sykdommene vil ikke utvikle seg så langt. Det er imidlertid nødvendig å smitte fisk for at man skal kunne undersøke hvordan smitteagens spres fra fisk til notgroe under sykdom, og omvendt, om patogener akkumulert i notgroe (og frigitt ved knusing som følge av spyling) kan infisere ueksponert fisk (disse fiskene vil ha en lett luseinfeksjon for å simulere oppdrettsbetingelser).
Grunnleggende kunnskap om smitteveier og smittereservoar er de viktigste faktorene for å forebygge og hindre sykdomsutbrudd, og økt kontroll på fiskesykdommer er derfor nødvendig for å sikre en bærekraftig og økende matfiskproduksjon.
I forsøket vil det bli benyttet spesialdesignede notpaneler som gjør at man kan gjennomføre forsøk med fisk og notgroe i laboratoriet i stedet for feltforsøk, hvilket medfører en betydelig reduksjon i antallet fisk som benyttes. Det skal benyttes 700 laks i forsøket og 200 rognkjeks. Forsøket består av to delforsøk, der det første undersøker ulike begroingsorganismers evne til å oppkonsentrere og senere smitte laks (med og uten spyling av not), 300 laks og 200 rognkjeks, mens det andre undersøker patogenisiteten til ulike marine amøber isolert fra begroingsorganismer (400 laks). Ved å kun smitte opp deler av fiskegruppen med hvert aktuelle smitteagens og gjennomføre et felles forsøk med ulike agens reduserer en antallet fisk som benyttes, da en får undersøkt flere smitteagens samtidig.
Fiskegruppen i forsøket skal eksponeres for ulike smittestoff (Paramoeba perurans, Salmonid alfavirus (SAV), Tenacibaculum finnmarkense, Moritella viscosa og Piscirickettsia salmonis). Som følge av dette vil fiskene utvikle PD, amøbegjellesykdom og bakterieinfeksjon, men sykdommene vil ikke utvikle seg så langt. Det er imidlertid nødvendig å smitte fisk for at man skal kunne undersøke hvordan smitteagens spres fra fisk til notgroe under sykdom, og omvendt, om patogener akkumulert i notgroe (og frigitt ved knusing som følge av spyling) kan infisere ueksponert fisk (disse fiskene vil ha en lett luseinfeksjon for å simulere oppdrettsbetingelser).
Grunnleggende kunnskap om smitteveier og smittereservoar er de viktigste faktorene for å forebygge og hindre sykdomsutbrudd, og økt kontroll på fiskesykdommer er derfor nødvendig for å sikre en bærekraftig og økende matfiskproduksjon.
I forsøket vil det bli benyttet spesialdesignede notpaneler som gjør at man kan gjennomføre forsøk med fisk og notgroe i laboratoriet i stedet for feltforsøk, hvilket medfører en betydelig reduksjon i antallet fisk som benyttes. Det skal benyttes 700 laks i forsøket og 200 rognkjeks. Forsøket består av to delforsøk, der det første undersøker ulike begroingsorganismers evne til å oppkonsentrere og senere smitte laks (med og uten spyling av not), 300 laks og 200 rognkjeks, mens det andre undersøker patogenisiteten til ulike marine amøber isolert fra begroingsorganismer (400 laks). Ved å kun smitte opp deler av fiskegruppen med hvert aktuelle smitteagens og gjennomføre et felles forsøk med ulike agens reduserer en antallet fisk som benyttes, da en får undersøkt flere smitteagens samtidig.