Utbredelse, vandringsmønster og dykkadferd hos årsunger av grønlandssel i Vesterisen
Grønlandsselen (Pagophilus groenlandicus) tilhører ishavsselene og føder sine unger på pakkisen i Nordatlanteren på vår-vinteren. Vesterisbestanden av grønlandssel samles i pakkisen utenfor østkysten av Grønland for ungefødsel/parring i mars/april og dernest for den årlige hårfellingen i mai/juni. I resten av året er dyrene på lange vandringer og livnærer seg på både pelagisk- og iskant-fauna. Disse vandringene er ganske godt beskrevet for den voksne andelen av populasjonen mens vandringsmønsteret og adferden i ungenes første leveår er nærmest ubeskrevet. Teknologiutviklingen har ført til at satellittsendere for bruk på sjøpattedyr, som tillater overvåkning av hvor dyrene befinner seg og hva de gjør, nå er så små at de uten problemer kan benyttes på unge dyr (typisk sendervekt: 200 g; < 2% av dyrets vekt). Prosjektets formål er å merke inntil 30 årsunger fra populasjonen, for å overvåke deres spredning og adferd gjennom det følgende året. Denne typen data er av stor både vitenskapelig og forvaltningsmessig interesse. Vesterispopulasjonen av grønlandssel er av en slik størrelse (~600 000 dyr) at selene kan forventes å spille en sentral rolle i det marine økosystemet og der potensielt ha stor innvirkning på enkelte fiskerier. I lys av dette er det av åpenbar verdi å ha kunnskap om hva den yngste kohorten foretar seg; hvor de lever og finner sin føde. Kunnskap om hvordan evnen til å foreta dype og langvarige dykk endres etter hvert som dyrene vokser er også av stor vitenskapelig interesse. Den informasjon som prosjektet vil fremskaffe vil videre representere en faktor som vil tas i betraktning ved ev. utforming av planer for oljeutvinning utenfor Grønlands østkyst.
Selve merkingen foregår ved at senderen limes til pelsen på hodet med lynlim. Dette betyr at den faller av senest ved neste års hårfelling. Skadevirkningene av merkingen forventes dermed å være minimale, mens både den vitenskapelige og forvaltningsmessige verdien av ny kunnskap vil være stor. Dyrene vil være avvendte etter die-perioden, som hos grønlandssel foregår intensivt over ca. 2 uker, hvorpå ungen blir forlatt av moren og overlatt til sin skjebne. Vi vil selektere forlatte unger som er i godt hold og dermed vurderes å ha best utsikter til å overleve. Vi etterstreber å merke både hunndyr og hanndyr, i like antall. De dyr som ev. ikke lar seg fange og merke i 2017 ønsker vi å kunne merke i 2018 og overvåke inn i 2019. Prosjektperioden er derfor satt til to år. Dyrene løpes opp og fanges med håv på isen, kjønnsbestemmes, veies og måles. Senderen limes til pelsen på dyrets nakke/hode slik at antennen vil stikke ut av vannet når dyret er oppe og puster. Merkingen tar maks 10-15 min, deretter slippes dyret fri. Det finnes ikke alternative fremgangsmåter som kan gi tilsvarende data. Metoden er velprøvd siden 1980-tallet, men er jevnt og trutt forbedret blant annet takket være redusert senderstørrelse og effektive lim-typer. I vår beregning av antall dyr er det tatt hensyn til at dødeligheten kan være 20-30% i selenes første leveår; ytterligere reduksjon i antall vil gjøre funnene lite representative.
Selve merkingen foregår ved at senderen limes til pelsen på hodet med lynlim. Dette betyr at den faller av senest ved neste års hårfelling. Skadevirkningene av merkingen forventes dermed å være minimale, mens både den vitenskapelige og forvaltningsmessige verdien av ny kunnskap vil være stor. Dyrene vil være avvendte etter die-perioden, som hos grønlandssel foregår intensivt over ca. 2 uker, hvorpå ungen blir forlatt av moren og overlatt til sin skjebne. Vi vil selektere forlatte unger som er i godt hold og dermed vurderes å ha best utsikter til å overleve. Vi etterstreber å merke både hunndyr og hanndyr, i like antall. De dyr som ev. ikke lar seg fange og merke i 2017 ønsker vi å kunne merke i 2018 og overvåke inn i 2019. Prosjektperioden er derfor satt til to år. Dyrene løpes opp og fanges med håv på isen, kjønnsbestemmes, veies og måles. Senderen limes til pelsen på dyrets nakke/hode slik at antennen vil stikke ut av vannet når dyret er oppe og puster. Merkingen tar maks 10-15 min, deretter slippes dyret fri. Det finnes ikke alternative fremgangsmåter som kan gi tilsvarende data. Metoden er velprøvd siden 1980-tallet, men er jevnt og trutt forbedret blant annet takket være redusert senderstørrelse og effektive lim-typer. I vår beregning av antall dyr er det tatt hensyn til at dødeligheten kan være 20-30% i selenes første leveår; ytterligere reduksjon i antall vil gjøre funnene lite representative.