Species Sensitivity Distribution (SSD) for Deep Sea Species to PAH compounds, dispergents and disperged oil

Ved oljesøl som følge av petroleumsulykker så benyttes ofte dispergeringsmiddel for å emulgere oljen så den raskere kan biodegraderes av bakterier. Både dispergeringsmidler og kjemiske enkeltforbindelser i oljen som polyaromatiske hydrokarboner (PAHs) kan være toksisk for levende organismer. Ved petroleumsulykker hvor utslippet forekommer ved havbunnen så er det fordelaktig å injisere dispergeringsmidler så nært utslippspunktet som mulig ettersom det vil redusere volumet dispergeringsmiddel som benyttes. Lite er kjent rundt sensitiviteten og hvilke akutte- og langtidseffekter utslipp av olje og bruk av dispergeringsmidler rundt dyphavsbrønner har på dypvannsbiota. I prosjektet er det ønskelig å utvikle en SSD-kurve (Species Sensitivity Distribution) basert på dypvannsarter. SSD metodikken bygger på at enkeltarters sensitivitet for kjemikalier kombineres med mål om å prediktere hvilke konsentrasjoner som påvirker en definert andel av arter i et artssamfunn (Kooijman, 1987). Dette oppnås ved å tilpasse letal dose 50 verdier (LC50) eller no-effect concentration (NEC) verdier mot kjemisk konsentrasjon (log-normal eller log-logistisk likning). Da det i liten grad foreligger LC50 eller NEC verdier for dypvannsarter for oljeforbindelser og dispergeringsmidler, er det nødvendig å gjennomføre LC50 tester. Endepunktet som benyttes i standard LC50 tester på reker er død som defineres vidt og inkluderer manglende respons på forsiktig berøring. LC50 tester vil bli gjennomført på test-kjemikaliene 2-methylnaftalen (2-MN), phenantren (Pha), toluen, dispergeringsmiddelet corexit, samt at det vil bli laget en mixture av råolje (ANS) og corexit hvor de vannløselige fraksjonene som er antatt å være biotilgjengelig tas ut og mixes i sjøvannet (CEWAF=chemically enhanced water accumulated fraction). De artene som skal testes ut er dypvannsreke (FOTS-søknad) og Lophelia pertusa (korall), samt at en University of North-Carolina Wilmington (UNCW) skal gjennomføre tilsvarende tester på beinfisken Anoplopoma fimbria. 4 ulike eksponeringsnivåer og 1 kontrollgruppe vil bli benyttet i alle testene. Alle testene varer i 96 timer. Før hvert hovedforsøk og for alle kjemikalier unntatt 2-MN vil det bli gjort et pilotforsøk med 1 replikat per behandlingsgruppe for å undersøke hvilke konsentrasjons-range som bør benyttes i hovedforsøket for å oppnå de responsene som trengs for å sette en LC50 verdi. Pilotforsøk på 2-MN er ikke nødvendig da vi har resultat fra eksponering av koraller i et annet prosjekt som vi tar utgangspunkt i når dosering bestemmes. I hovedforsøkene benyttes det 4 replikater per behandlingsgruppe. Hvert replikat inneholder 7 dypvannsreker både i piloter og hovedforsøk, som er minimum dyr anbefalt i standard toksistetstesting (OECD guidlines). Hvordan kjemikaliene løses/tilsettes sjøvann vil variere avhengig av de ulike forbindelsenes kjemiske natur. Kort beskrevet vil passiv dosering benyttes for 2-MN, Pha vil løses i metanol før det overføres til sjøvann, toluen vil blandes med sjøvann ved hard mekanisk omrøring, corexit vil løses direkte i sjøvann, mens CEWAF vil følge standardiserte protokoller for å løse ut de vannløselige fraksjonene som derfra hentes ut og mikses direkte i sjøvann. Ettersom Pha løses i metanol inkluderes også en pilot på metanol-sensitivitet. Her vil det også dermed være nødvendig med 2 behandlingsgrupper til: solvent blank og en total kontroll for å eliminere eventuell respons på metanol i seg selv. For detaljer; se vedlegg.