Språk/Language
  1. The page is not available in english English homepage
Søk
Meny

Slik gjennomfører du helsebesøk i oppdrettsanlegg

Krav om helsebesøk betyr at oppdretter skal sikre at personer med særskilt kompetanse på fiskehelse og -velferd følger opp fisken i akvakulturanleggene. Les om hvorfor helsebesøk er viktig, og hvordan den skal gjennomføres.

Publisert

Innhold på denne siden

  1. Hvorfor skal helsebesøk gjennomføres?
  2. Helsebesøket skal være risikobasert
  3. Frekvens for helsebesøk
  4. Helsebesøk ved mistanke om sykdom
  5. Hvordan gjennomføre helsebesøk?
  6. Veterinærinstituttet er nasjonalt referanselaboratorium for fiske- og krepssykdommer
  7. Bred tilnærming og tradisjonelle metoder er viktig ved sykdomsoppklaring
  8. Når er det ikke krav om helsebesøk?
  9. Dokumentasjon av helsebesøket

Hvorfor skal helsebesøk gjennomføres?

helsebesøket er grunnlaget for arbeidet med å forebygge spredning av sykdommer og forebygge dårlig fiskevelferd.

Helsebesøk er også i økende grad er et grunnlag for markedsadgangen for norsk fisk til viktige markeder.

Detaljerte regler for helsekontroll i akvakulturdriftsforskriften er krav spesielt rettet mot hold av fisk til forskjell fra hold av andre produksjonsdyr. Reglene er særskilt utformet for hensiktsmessig kontroll av det store antall dyr i anleggene og det faktum at smitteoverføring mellom anlegg i sjø er vanskelig å begrense.

Det er oppdretteren som har ansvaret for at det blir gjennomført helsebesøk av fisken fra veterinær eller fiskehelsebiolog (Akvakulturdriftsforskriftens § 13).

Regelverk

Akvakulturdriftsforskriften

§ 13. Risikobasert helsekontroll
Det skal gjennomføres risikobaserte helsekontroller med akvakulturdyr. Helsekontroller skal planlegges i samråd med og gjennomføres av veterinær eller fiskehelsebiolog. Helsekontroller skal planlegges og gjennomføres:
  1. a.
    på grunnlag av en vurdering av risiko for at akvakulturdyrene blir smittet, utvikler sykdom og sprer smitte,
  2. b.
    på grunnlag av en vurdering av risiko for at fisk utsettes for påkjenninger og belastninger, og
  3. c.
    slik at smitte, sykdom, påkjenninger og belastninger avdekkes, forebygges og eventuelt behandles på et tidlig stadium.
Ved hver helsekontroll skal relevante opplysninger i driftsjournalen gjennomgås. Ut fra en risikovurdering skal et representativt utvalg av produksjonsenhetene inspiseres. Et representativt utvalg av nylig døde akvakulturdyr eller akvakulturdyr med unormal adferd skal obduseres og relevante undersøkelser skal gjennomføres. Det skal særlig tas sikte på å avdekke eventuell forekomst av sykdom på liste 1, 2 og 3.
Når det er tatt inn akvakulturdyr i et akvakulturanlegg skal det gjennomføres minst én helsekontroll før akvakulturdyr tas ut av akvakulturanlegget.
Se hele forskriften

Kilde: Lovdata.no

Helsebesøket skal være risikobasert

Helsebesøket skal planlegges og gjennomføres ut fra en vurdering av risiko for introduksjon av smitte i anlegget, utvikling av sykdom og spredning av smitte fra anlegget.

Smitte, sykdom og skader skal avdekkes, forebygges og eventuelt behandles. Risiko for smittespredning og påfølgende unødig lidelse for fisken i oppdrettsanlegg og villfisk skal reduseres.

Sykdom omfatter smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer, misdannelser, deformiteter, produksjonslidelser, skader og forgiftninger. Mange sykdommer som oppstår på fisk som produseres for mat gir høy dødelighet og redusert velferd over tid. Ofte er det et samspill mellom flere uheldige faktorer som fører til sykdom og lidelse for fisken.

Frekvens for helsebesøk

Det skal gjennomføres minst 12 helsebesøk i året i settefiskanlegg, stamfiskanlegg og i matfiskanlegg med mer enn en million fisk. I mindre matfiskanlegg skal det være minst seks årlige helsebesøk.

Helsebesøk ved mistanke om sykdom

Ved forøket dødelighet eller andre tegn til sykdom eller skader, skal det gjennomføres helsebesøk uten «unødig opphold».

Dette betyr så snart det overhodet lar seg gjøre og uansett i løpet av få dager. Kravet gjelder ved forøket dødelighet eller ved annen mistanke om smittsomme eller ikke-smittsomme sykdommer. Ved vedvarende forøket dødelighet skal nytt helsebesøk gjennomføres innen 14 dager, med mindre årsaksforhold er entydig og avklart.

Håndtering av fisken, som avlusing, sortering eller flytting, kan medføre økt dødelighet. Det kan aldri utelukkes at dødeligheten etter håndtering skyldes skjult sykdom. Helsebesøk ved økt dødelighet etter håndtering skal derfor gjennomføres både for å vurdere om det kan være smittsomme sykdommer på fisken og for å ivareta fiskens velferd.

Høyesteretts ankeutvalg har sagt seg enig med Hålogaland lagmannsrett i at helsebesøksbestemmelsen forutsetter at det må gjennomføres helsebesøk med mindre det er «åpenbart» at dødeligheten skyldes annet enn sykdom, eksempelvis teknisk svikt i anlegget. Ankeutvalget konkluderer med at muligheten for å unnlate helsebesøk er snever.

Helsebesøk ved uavklart forøket dødeligehet

Ved forøket dødelighet skal anleggets fiskehelsetjeneste kontaktes. Fiskehelsepersonell skal gjennomføre helsebesøk for undersøkelse av fisken så raskt som mulig (se krav i dyrehelseforskriften § 7 og akvakulturdriftsforskriftens § 13, tredje ledd).

Dødeligheten for laks og regnbueørret regnes som forøket hvis den er:

  • fisk under 0,5 kg: på mer enn 0,5 promille
  • fisk over 0,5 kg: på mer enn 0,25 promille

Dødeligheten skal beregnes per merd eller kar per dag, og regnes per produksjonsenhet per dag. Det er rimelig å legge til grunn samme nivå for forøket dødelighet også for andre arter etter at startfôring er over. 

Dersom ikke årsak til dødelighet avdekkes etter et eller to helsebesøk, er dette fortsatt uavklart forøket dødelighet, som skal varsles.

Helsebesøk ved utsett eller flytting av fisk

Utsett og flytting av fisk medfører risiko for smittespredning. Fisk som flyttes skal være klinisk frisk, og det skal ikke settes ut fisk i anlegg med pågående sykdomsutbrudd. Det betyr at fisk med betydelige gjelleskader, stort omfang av nefrokalsinose, pågående utbrudd av IPN, Yersiniose etc.  ikke er klinisk frisk og ikke skal settes ut.

Det finnes tilfeller hvor alvorlige sykdommer er overført med utsett av smolt uten at helsebesøk har avdekket dette i forkant. Det dreier seg både om virussykdommer og bakterielle sykdommer. Det skal ikke settes ut fisk fra anlegg med uavklart forøket dødelighet. God helseovervåking gjennom hele produksjonssyklus er grunnleggende for å redusere fare spredning av latent smitte, for eksempel knyttet til ILA, som ofte opptrer i siste del av påvekstfasen.

Innrapporterte data fra dødelighet i anlegg og meldinger til Mattilsynet om hendelser med velferdsmessig betydning viser at det i enkelte anlegg er høy dødelighet på fisk like etter utsett av smolt eller flytting av fisk. Dette reiser spørsmål om helsestatus er tilstrekkelig kartlagt før utsetting/flytting, og om testing og dokumentasjon av fiskens fysiologiske status har vært god nok.

Hvordan gjennomføre helsebesøk?

Akvakulturdriftsforskriften har detaljerte krav til hva som må gjøres av undersøkelser og prøvetaking for at et besøk fra veterinær eller fiskehelsebiolog skal kunne dekke kravet til helsebesøket.

Fiskehelsetjenesten skal ha full tilgang til informasjonen i anleggets driftsjournal. Ut fra informasjonen vurderer veterinær eller fiskehelsebiolog behov for inspeksjon av merder eller kar. Et utvalg nylig død fisk eller fisk med unormal oppførsel skal skjæres opp og undersøkes. Ut fra en faglig vurdering av funn og risiko i området skal det tas nødvendige prøver for videre undersøkelser.

Faktorer som bør legges til grunn for vurderinger av hva som utgjør relevante prøveuttak er blant annet:

  • tidligere sykdomshistorikk
  • sykdomsforhold i området eller på naboanlegg
  • stressbelastning
  • dødelighet
  • klinisk bilde og obduksjonsfunn
  • unormal oppførsel
  • redusert appetitt
  • fisk som nylig er tatt inn i anlegget eller som snart skal flyttes ut av anlegget

Oppdretter må også sikre at pålagt prøveuttak for PD, ILA eller annet som er fastsatt i områdeforskrifter gjennomføres. Ligger anlegget i en sone for bekjempelse eller overvåking av en alvorlig sykdom, vil risikobasert helsebesøk tilsi at det testes for sykdommen.

Veterinærinstituttet er nasjonalt referanselaboratorium for fiske- og krepssykdommer

Ved mistanke om listeført sykdom eller ny sykdom («emerging disease») skal prøver sendes til Veterinærinstituttet for eventuell stadfesting av diagnose.

Utpeking av de nasjonale referanselaboratoriene og ansvarsområder er gitt i kontrollforskriftens artikkel 100 og 101. Veterinærinstituttet er nasjonalt referanselaboratorium.

Veterinærinstituttet lagrer bl.a. levende bakterieisolater fra sykdomsutbrudd. Disse kan senere brukes til smittesporing og eventuell vaksineutvikling. Dette legger også til rette for raskere oppdagelse av nye bakterielle patogener, da dyrkning, i motsetning til PCR, kan avdekke flere og ulike typer av smitte. Histologi og metoder som påviser smittestoff og parasitter direkte i fiskevev (f.eks. immunhistokjemi) er gode verktøy for å finne ut hvilke smittestoffer som kan være årsak til kjente sykdommer. Histologiske forandringer kan gi mistanke om nye og ukjente sykdommer forårsaket av virus eller bakterier.

Regelverk

Forskrift om offentlig kontroll på matområdet

Artikkel 100
Utpeking av nasjonale referanselaboratorier
1. Medlemsstatene skal utpeke ett eller flere nasjonale referanselaboratorier for hvert EU-referanselaboratorium som utpekes i samsvar med artikkel 93 nr. 1.
Medlemsstatene kan utpeke et nasjonalt referanselaboratorium også i tilfeller der det ikke finnes et tilsvarende EU-referanselaboratorium.
En medlemsstat kan utpeke et laboratorium som ligger i en annen medlemsstat, eller i en tredjestat som er part i avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde.
Ett enkelt laboratorium kan være utpekt som nasjonalt referanselaboratorium for mer enn én medlemsstat.
2. Kravene fastsatt i artikkel 37 nr. 4 bokstav e), artikkel 37 nr. 5, artikkel 39 og artikkel 42 nr. 1, artikkel 42 nr. 2 bokstav a) og b) og artikkel 42 nr. 3 gjelder for nasjonale referanselaboratorier.
Som unntak fra artikkel 37 nr. 4 bokstav e) i denne artikkel kan vedkommende myndigheter, for det området som omfattes av reglene nevnt i artikkel 1 nr. 2 bokstav g), utpeke offentlige laboratorier, som er utpekt til dette av de vedkommende myndighetene på grunnlag av et unntak vedtatt etter artikkel 41, til nasjonale referanselaboratorier uten hensyn til om de oppfyller vilkåret fastsatt i artikkel 37 nr. 4 bokstav e).
3. Nasjonale referanselaboratorier skal
  1. a.
    være upartiske og ikke ha noen interessekonflikter, og framfor alt ikke befinne seg i en situasjon som direkte eller indirekte kan påvirke yrkesmoralen deres når de utfører oppgaver som nasjonale referanselaboratorier,
  2. b.
    ha eller ha kontraktsfestet tilgang til personale med egnede kvalifikasjoner som har fått hensiktsmessig opplæring i analyse-, undersøkelses- og diagnostiseringsmetoder innenfor laboratoriets kompetanseområde, samt støttepersonale ved behov,
  3. c.
    råde over eller ha tilgang til den infrastrukturen, det utstyret og de produktene som er nødvendige for å kunne utføre oppgavene de har fått tildelt,
  4. d.
    sikre at personalet deres og eventuelt personale som er ansatt på kontrakt, har god kjennskap til internasjonale standarder og internasjonal praksis, og at de i arbeidet sitt tar hensyn til den nyeste utviklingen innen forskning på nasjonalt plan, unionsplan og internasjonalt plan,
  5. e.
    være utstyrt med eller ha tilgang til nødvendig utstyr til å utføre oppgavene sine i nødssituasjoner, og
  6. f.
    dersom det er relevant, være i stand til å oppfylle de relevante standardene for biosikkerhet.
4. Medlemsstatene skal
  1. a.
    informere Kommisjonen, det relevante EU-referanselaboratoriet og de andre medlemsstatene om navnet og adressen til de nasjonale referanselaboratoriene,
  2. b.
    gjøre opplysningene nevnt i bokstav a) tilgjengelige for offentligheten, og
  3. c.
    ajourføre opplysningene nevnt i bokstav a) ved behov.
5. Medlemsstater som har mer enn ett nasjonalt referanselaboratorium for hvert EU-referanselaboratorium, skal sikre at disse laboratoriene har et nært samarbeid som sikrer effektiv samordning dem imellom, med andre nasjonale laboratorier og med EU-referanselaboratoriet.
6. Kommisjonen gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 144 for å utfylle denne forordning med hensyn til fastsettelse av krav til nasjonale referanselaboratorier i tillegg til dem som er fastsatt i nr. 2 og 3 i denne artikkel. Slike delegerte rettsakter skal begrenses til å sikre sammenheng med eventuelle tilleggskrav vedtatt i samsvar med artikkel 99 nr. 2.
Artikkel 101
Ansvarsområder og oppgaver for nasjonale referanselaboratorier
1. Nasjonale referanselaboratorier skal innenfor sine respektive kompetanseområder
  1. a.
    samarbeide med EU-referanselaboratoriene og delta i opplæringskurs og i sammenlignende undersøkelser ved flere laboratorier som disse organiserer,
  2. b.
    samordne virksomheten til de offentlige laboratoriene utpekt i samsvar med artikkel 37 nr. 1 med henblikk på å harmonisere og forbedre metodene for laboratorieanalyse, -undersøkelse og -diagnostisering og bruken av disse metodene,
  3. c.
    ved behov organisere sammenlignende undersøkelser eller laboratorieprøvinger foretatt ved flere offentlige laboratorier, sikre egnet oppfølging av slike undersøkelser og prøvinger og underrette de vedkommende myndighetene om resultatene og oppfølgingen av dem,
  4. d.
    sørge for at opplysningene fra EU-referanselaboratoriet formidles til de vedkommende myndighetene og de offentlige laboratoriene,
  5. e.
    innenfor rammen av oppdraget gi vitenskapelig og teknisk bistand til de vedkommende myndighetene i forbindelse med gjennomføringen av de flerårige nasjonale kontrollplanene nevnt i artikkel 109 og de samordnede kontrollprogrammene vedtatt i samsvar med artikkel 112,
  6. f.
    dersom det er relevant, validere reagenser og reagenspartier, opprette og opprettholde ajourførte lister over tilgjengelige referansestoffer og reagenser og over produsenter og leverandører av slike stoffer og reagenser,
  7. g.
    om nødvendig gjennomføre opplæringskurs for personalet ved de offentlige laboratoriene som er utpekt i henhold til artikkel 37 nr. 1, og
  8. h.
    aktivt bistå medlemsstaten som har utpekt dem, med å stille diagnose ved utbrudd av næringsmiddeloverførte sykdommer, zoonoser eller dyresykdommer eller ved angrep av planteskadegjørere, ved å stille bekreftende diagnoser og foreta karakterisering og epizootiske eller taksonomiske undersøkelser av isolater av sykdomsframkallende stoffer eller prøver av skadegjørere.
2. Kommisjonen gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 144 for å utfylle denne forordning med hensyn til fastsettelse av ansvarsområder og oppgaver for nasjonale referanselaboratorier i tillegg til dem som er fastsatt i nr. 1 i denne artikkel. Slike delegerte rettsakter skal begrenses til å sikre sammenheng med eventuelle ytterligere ansvarsområder og oppgaver vedtatt i samsvar med artikkel 99 nr. 2.
Se hele forskriften

Kilde: Lovdata.no

Bred tilnærming og tradisjonelle metoder er viktig ved sykdomsoppklaring

Fiskehelsepersonell har en sentral rolle i å oppklare sykdom og død når dette skyldes kjente smittestoff.

Dette gjelder også i det å beskrive nye sykdomsbilder og knytte dette til hittil ubeskrevne smittestoff.

For å fastslå årsaken til forøket dødelighet må prøveuttaket være dekkende for ulike typer av smitte. Det kan være nødvendig med uttak av prøver for bakteriologisk, virologisk, parasittologisk og histologisk undersøkelse. Direktemikroskopering er i mange tilfeller nyttig. Det kan også være nødvendig med blodprøver, vannprøver og prøver av fôr etc. 

For de meldepliktige infeksjonssykdommene er det fastsatt diagnostiske kriterier. Disse beskriver hvilke metoder som er nødvendige for å stille en sykdomsdiagnose og hvilke metoder som gir grunnlag for kun mistanke. For bakteriesykdommer er for eksempel påvisning med PCR ikke tilstrekkelig for å stille diagnose, – bakterien må dyrkes.

Det siste tiåret har tilbudet innen PCR-analyser økt betraktelig og PCR-testing nyttes i stadig større grad for å avdekke smitte. PCR kan dokumentere og overvåke tilstedeværelse av kjente smittestoffer og være et viktig verktøy i oppdretters biosikkerhetsstrategi. PCR-testing av stamfisk er for eksempel nyttig for å redusere risiko for overføring av kjente smittestoff med rogn og melke, jf. kravet til å opptre aktsomt for å ikke spre sykdom i matloven § 19.  PCR kan ikke alene erstatte de tradisjonelle diagnostiske metodene, som bakterie- og virusdyrkning, direktemikroskopiering og histopatologi, men PCR kan være et godt verktøy sammen med de tradisjonelle diagnostiske metodene.

Flere infeksjoner og sykdomsforløp kan gå parallelt. Bakterieinfeksjoner med Aeromonas salmonicida subsp. salmonicida, Yersinia ruckeri og Pasteurella sp. har hatt en økende forekomst og betydning de senere årene. For å finne ut hva oppdrettsfiskene dør av og hva den dør med, er vi avhengige av de klassiske diagnostiske metodene som dyrking og vevsundersøkelser i tillegg til PCR-basert agenspåvisning. Vi har sett tilfeller der det er stilt en diagnose tidlig i et forløp uten at det blir lett etter nye årsaker når dødeligheten ikke går ned som forventet.

Det er fortsatt behov for de tradisjonelle metodene for sykdomsoppklaring. Dyrking av bakterier er nødvendig for å avdekke om det foregår flere infeksjoner parallelt og for å undersøke antibiotikaresistens.

Når er det ikke krav om helsebesøk?

Plikten til helsebesøk gjelder ikke i situasjoner hvor det er åpenbart at dødeligheten ikke er forårsaket av sykdom.

Dette kan være ved for eksemel akutt svikt i oksygen- eller vanntilførsel eller brå dødelighet etter alge- eller manetinvasjon.

I slike tilfeller er det likevel en varslingsplikt til Mattilsynet (akvakulturdriftsforskriftens § 14 bokstav c).

Slik varsler du mistanke eller påvisning av sykdom på oppdrettsfisk og andre akvatiske dyr

Dokumentasjon av helsebesøket

Om driftsjournal og krav til dokumentasjon.

Oppdretters driftsjournal skal inneholde opplysninger om fiskens helse- og velferdsstatus, antall helsebesøk, antall obduserte fisk, prøveuttak, undersøkelser, diagnoser, skader, behandlinger samt kjente eller sannsynlige årsaker til skader og produksjonssykdommer.

Rapporten fra fiskehelsetjenesten skal dekke alle disse kravene og informasjonen skal være tilgjengelig på anlegget.

Dersom rapporter fra fiskehelsetjenesten er mangelfulle, må oppdretter kreve at rapportene gjøres fullstendige. Kravet til innhold i en driftsjournal er lagt på oppdretter. Veterinær og fiskehelsebiolog har eget krav til sin journalføring.

Anbefalinger fra fiskehelsetjenesten etter gjennomført helsebesøk skal være tydelige og dokumenteres i rapporten fra helsebesøket.