Språk/Language
  1. The page is not available in english English homepage
Søk
Meny

Ansvar ved medikamentell og ikke-medikamentell avlusing

Fiskehelsepersonell har det kliniske ansvaret for fisken når den behandles. Kun veterinær eller fiskehelsebiolog kan behandle fisk som er angrepet av lus.

Publisert

Innhold på siden

Fiskehelsepersonell skal vurdere og konkludere om behandling er aktuelt, og i tilfelle hvilken metode som skal benyttes.

Oppdretter må sikre at fiskehelsepersonell gis tilstrekkelig tid til å gjøre nødvendige vurderinger av fisken før en eventuell behandling. Det gjelder både i forkant av medikamentell og ikke-medikamentell avlusing.

Ved bruk av ikke-medikamentelle metoder for lakselusbehandling er det ofte store operasjoner med mange involverte som skal gjennomføres. Mattilsynet klargjør nedenfor hvordan regelverket pålegger ulike aktører et ansvar for fiskens helse og velferd under ikke-medikamentelle avlusinger.

Oppdretters ansvar

Oppdretter har ansvar for at driften i anlegget skjer innenfor rammene av regelverket.

Det gjelder også ved gjennomføring av ikke-medikamentell avlusing. En slik behandling består av flere deloperasjoner som kan gi ulike utfordringer for fiskens helse og velferd. Oppdretter skal sikre at fisken ikke utsettes for unødige påkjenninger som følge av operasjonene.

Dette innebærer at oppdretter må sørge for at mannskap, utstyr, fartøy osv. er på plass. Metoder, installasjoner og utstyr som brukes ved ikke-medikamentell ved avlusing, skal være dokumentert velferdsmessig forsvarlig, slik regelverket krever for alt utstyr som benyttes på dyr. Utstyr skal være egnet til å ivareta hensynet til fiskens velferd, så vel som formålet med behandlingen.

Kompetansekravene i både dyrevelferdsloven og matloven krever at oppdretter bruker kompetent personell i alle faser av en behandling og sikrer at personellet følger rutiner og prosedyrer for bruk av utstyr. Styringssystemet (internkontroll) skal sikre at kravene i regelverket til enhver tid overholdes.

Fiskehelsetjenestenes faglige beslutninger er forpliktende for oppdretter, også beslutningene som gjelder bruk av ikke-medikamentelle metoder. Det er ulovlig for oppdretter å avluse fisken dersom fiskehelsepersonell har frarådet behandling.

Fiskehelsepersonells ansvar

Siden fiskehelsepersonell er de eneste som kan behandle fisk som er angrepet av lus, har de det kliniske ansvaret for fisken når den behandles.

Ansvarlig fiskehelsebiolog eller veterinær skal før avlusing vurdere status på fisken og om det er velferdsmessig og medisinsk forsvarlig å utsette den for påkjenningen ved å bli avlust.

I vurderingen skal de ta hensyn til sykdomsstatus, behandlingshistorikk, miljøforholdene, skinnhelse osv.

Fiskehelsepersonellet skal sikre at ikke-medikamentell avlusingsmetode er dokumentert velferdsmessig forsvarlig og vurdere hvilken metode som er aktuell i hvert enkelt tilfelle.

Når fiskehelsepersonell har vurdert og konkludert at avlusing er velferdsmessig eller medisinsk forsvarlig å gjennomføre, skal valg av metode grunngis, komme klart frem i råd til oppdretter og journalføres. Dersom fiskehelsepersonell har vurdert at det er uforsvarlig å avluse fisken, skal også dette journalføres.

Fiskehelsepersonell vurderer selv om det er nødvendig å være tilstede under behandlingen eller deler av behandlingen.

Ansvarlig fiskehelsepersonell eller medhjelper skal under avlusing avslutte behandlingen dersom det oppstår velferdsmessig uforsvarlige situasjoner. Fiskehelsepersonell må sette kriteriene for når behandlingen skal avbrytes eller andre tiltak skal igangsettes. Oppdretter bør informeres om kriteriene.

Fiskehelsepersonell kan ved en behandling la seg bistå av medhjelper. Fiskehelsepersonellet beholder ansvaret ved bruk av medhjelper og avgjør hvor mye av oppgavene som skal/kan delegeres. Fiskehelsepersonellet må sikre at medhjelper har fått nødvendig opplæring om avlusningen.

Det er viktig at medhjelper kjenner til rammene for delegasjonen og selv vet hva han/hun må gjøre eller ikke gjøre. Medhjelper må ha kunnskap om fisken, hvordan fisken kan reagere på behandlingen og når behandlingen må avbrytes eller tiltak må iverksettes. Delegasjonen må derfor være tydelig og oppgaven medhjelper skal gjøre avklart.

Varslingsplikt

Dyrehelsepersonell og enhver annen har varslingsplikt til Mattilsynet dersom fisk utsettes for velferdsmessig uforsvarlig behandling.

Ved forøkt dødelighet skal oppdretter som gjennomfører behandlingen melde fra til Mattilsynet.

Veileder

Veileder om dyrehelsepersonell og bruk av ikke-medikamentelle avlusingsmetoder IMM

Regelverk

Dyrevelferdsloven

§ 5. Varsling

Enhver som har grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell, skal snarest mulig varsle Mattilsynet eller politiet. Varslingsplikten gjelder med de begrensninger som følger av annen lovgivning.
Enhver som får kjennskap til at et større antall ville eller forvillede dyr er utsatt for sykdom, skade eller annen lidelse utenom det normale, skal snarest mulig varsle Mattilsynet eller politiet.

§ 6. Kompetanse og ansvar

Dyreholder skal sørge for at dyr blir ivaretatt av tilstrekkelig og faglig kompetent personell. Andre skal ha nødvendig kompetanse til den aktiviteten de utfører.
Foresatt skal ikke la barn under 16 år ha et selvstendig ansvar for dyr.
Dyreholder skal ikke overlate dyr til personer som det er grunn til å tro ikke kan eller vil behandle dyret forsvarlig.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om krav til opplæring og kompetanse, herunder om godkjenning og om autorisasjon av personell.

§ 8. Driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger

Dyreholder skal påse at driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger som brukes til dyr, er egnet til å ivareta hensynet til dyrenes velferd.
Den som markedsfører eller omsetter nye driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger til bruk på dyr eller i dyrehold, skal påse at disse er utprøvd og funnet egnet ut fra hensynet til dyrevelferd.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om omsetning og bruk av visse driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger samt om godkjenning og dokumentasjon av egnethet.

§ 9. Medisinsk og kirurgisk behandling

Medisinsk og kirurgisk behandling skal utføres på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte og ivareta dyrets funksjonsevne og livskvalitet.
Det skal ikke gjøres operative inngrep eller fjernes kroppsdeler på dyr uten at det foreligger forsvarlig grunn ut fra hensynet til dyrets helse. Det er likevel tillatt å foreta forsvarlig merking av dyr i dyrehold. Avhorning og kastrering er tillatt når det er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd eller av andre særlige grunner.
Ved smertefulle inngrep skal det nyttes nødvendig bedøvelse og smertelindring.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om medisinsk og kirurgisk behandling, herunder fastsette vilkår for eller forby visse former for slik behandling og gjøre unntak fra andre ledd.
Se hele loven

Kilde: Lovdata.no

Veterinærloven 2001

§ 15. Bruk av medhjelper

Dyrehelsepersonell kan i sin virksomhet la seg bistå av annet personell forutsatt at det gis tilstrekkelig instruksjon og føres tilsyn. Den som overlater utførelse av oppgaver til andre, skal påse at vedkommende har de kvalifikasjonene som kreves for forsvarlig utførelse av oppgavene.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om dyrehelsepersonells bruk av medhjelper.

§ 18. Om medisinsk behandling av dyr og bruk av bestemte metoder m.m.

Bare den som er veterinær kan
  1. 1.
    behandle dyr som det er grunn til å tro er angrepet av smittsom sjukdom eller som har sjukdom hvis behandling krever veterinærmedisinsk kyndighet,
  2. 2.
    nytte undersøkelses- og behandlingsmetoder som krever spesiell kyndighet i forbindelse med diagnostisering, forebygging og behandling av sjukdom hos dyr. Til slike metoder regnes operative inngrep, injeksjoner og annen perforering av hud eller slimhinne,
  3. 3.
    iverksette fullstendig eller lokal bedøvelse,
  4. 4.
    bruke reseptpliktige legemidler til behandling av dyr,
  5. 5.
    forestå kjøttkontroll.
Fiskehelsebiologene kan behandle smittsomme og andre sjukdommer etter bestemmelsene i første ledd, punktene 1-4, men bare hos akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr.
Bestemmelsene i denne paragrafen er ikke til hinder for at dyrehelsepersonell kan nytte medhjelper jf. § 15. Dyreeier kan etter instruksjon fra dyrehelsepersonell foreta medisinsk behandling av egne dyr med legemidler som kun er beregnet brukt av dyrehelsepersonell. Departementet kan gi forskrifter om bruk av legemidler på dyr.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler for immobilisering av dyr. Uten hinder av første ledd pkt. 3 kan departementet tillate at andre enn veterinær kan utføre dette i spesielle tilfeller.

§ 22. Opplysninger til dyreeier

Dyrehelsepersonell skal uoppfordret gi dyreeieren eller dennes representant, opplysninger om undersøkelsesmetoder, diagnoser og aktuelle behandlingsalternativer og prognose. Videre skal eieren informeres om mulig risiko og bivirkning som undersøkelsen eller behandlingen medfører. Dersom det i tilknytning til undersøkelsen eller behandlingen oppstår skade eller komplikasjoner, skal dyreeieren informeres om dette. Opplysninger skal gis i en forståelig form og ut fra dyreeierens forutsetninger.
Se hele loven

Kilde: Lovdata.no

Matloven

§ 5. Etterlevelsesplikt og systematiske kontrolltiltak

Virksomheten skal sørge for at relevante bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven etterleves. Kongen kan gi forskrifter om hvem som er ansvarlig i virksomheten, og om plikt til å gi melding om dette til tilsynsmyndigheten.
Kongen kan gi forskrifter om plikt til å etablere og gjennomføre systematiske kontrolltiltak.

§ 8. Opplæring, kompetanse, autorisasjon og vandelskontroll

Virksomheten skal sørge for at enhver som deltar i aktivitet omfattet av denne loven, har nødvendig kompetanse.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om kompetanse etter første ledd, herunder om utdanning og opplæring av personell. Slike forskrifter kan også gjøres gjeldende for enhver som er ansvarlig for dyr.
Kongen kan gi forskrifter om krav om autorisasjon og vilkår for slik autorisasjon.

§ 19. Dyrehelse

Enhver skal utvise nødvendig aktsomhet, slik at det ikke oppstår fare for utvikling eller spredning av smittsom dyresykdom.
Levende dyr skal ikke omsettes, tas inn i dyrehold, flyttes eller settes ut når det er grunn til mistanke om smittsom dyresykdom som kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser.
Kongen kan gi nærmere forskrifter for å forebygge, overvåke og bekjempe dyresykdommer og smittestoffer, herunder om:
  1. a.
    klassifisering og gruppering av sykdommer og smittestoffer,
  2. b.
    oppretting av soner med ulik helse- og sykdomsstatus samt epidemiologisk atskilte regioner,
  3. c.
    godkjenning og bruk av vaksiner og annen medikamentell behandling til dyr,
  4. d.
    flytting, transport, omsetning og bruk av levende og døde dyr, animalske biprodukter, gjenstander mv.,
  5. e.
    kontroll av avlsdyr, uttak av kjønnsprodukter og reproduksjon av dyr,
  6. f.
    adgangsbegrensninger for personer som kan føre med seg smitte til bygninger som brukes til dyr, fôr eller utstyr til dyr, og om plikt til å la sin person og medbrakte gjenstander desinfiseres, og
  7. g.
    krav om å oppgi relevant informasjon om et dyrs helse ved overdragelse.
Se hele loven

Kilde: Lovdata.no

Akvakulturdriftsforskriften

§ 5. Generelle krav til forsvarlig drift

Driften skal være teknisk, biologisk og miljømessig forsvarlig.
Det er forbudt å drive akvakultur med arter som ikke forekommer naturlig i området.
Driften skal være helsemessig og fiskevelferdsmessig forsvarlig.
Gjennomføringen av aktivitet i tilknytning til driften skal være teknisk, biologisk og miljømessig forsvarlig.

§ 6. Kompetanse, opplæring mv.

Enhver som deltar i aktiviteter som omfattes av denne forskriften, skal ha nødvendig faglig kompetanse for slik aktivitet. Ved gjennomføring av aktiviteter som kan medføre risiko for rømming skal det sikres at det er tilstrekkelig med personell med nødvendig faglig kompetanse for å hindre, oppdage og begrense rømming av fisk.
Driftsledere på akvakulturanlegg og røktere skal ha fiskevelferdsmessig kompetanse.
Det skal også være tilstrekkelig personell med nødvendig kompetanse i forhold til deres arbeidsoppgaver og ansvarsområder til å ivareta fiskens velferd. Kompetansen skal også omfatte kunnskap om driftsformen og om fiskens atferdsmessige og fysiologiske behov.
Nødvendig kompetanse i henhold til andre og tredje ledd skal dokumenteres gjennom praktisk og teoretisk opplæring. Opplæringen skal:
  1. a.
    utføres av veterinær, fiskehelsebiolog eller annen med tilsvarende kompetanse innen fiskevelferd,
  2. b.
    ha en varighet og innhold som sikrer deltakerne fiskevelferdsmessig kompetanse tilpasset deres arbeidsoppgaver og ansvarsområder, og skal minst inneholde følgende elementer:
    2. 2.
      naturlige behov, normal atferd og fysiologi hos fisk, herunder hvordan fisk reagerer på smerte, stress og sykdom,
    3. 3.
      produksjonsforhold som har betydning for fiskevelferden
  3. c.
    gjentas etter behov og minst hvert femte år.

§ 13. Risikobasert helsekontroll

Det skal gjennomføres risikobaserte helsekontroller med akvakulturdyr. Helsekontroller skal planlegges i samråd med og gjennomføres av veterinær eller fiskehelsebiolog. Helsekontroller skal planlegges og gjennomføres:
  1. a.
    på grunnlag av en vurdering av risiko for at akvakulturdyrene blir smittet, utvikler sykdom og sprer smitte,
  2. b.
    på grunnlag av en vurdering av risiko for at fisk utsettes for påkjenninger og belastninger, og
  3. c.
    slik at smitte, sykdom, påkjenninger og belastninger avdekkes, forebygges og eventuelt behandles på et tidlig stadium.
Ved hver helsekontroll skal relevante opplysninger i driftsjournalen gjennomgås. Ut fra en risikovurdering skal et representativt utvalg av produksjonsenhetene inspiseres. Et representativt utvalg av nylig døde akvakulturdyr eller akvakulturdyr med unormal adferd skal obduseres og relevante undersøkelser skal gjennomføres. Det skal særlig tas sikte på å avdekke eventuell forekomst av sykdom på liste 1, 2 og 3.
Når det er tatt inn akvakulturdyr i et akvakulturanlegg skal det gjennomføres minst én helsekontroll før akvakulturdyr tas ut av akvakulturanlegget.
Se hele forskriften

Kilde: Lovdata.no

Forskrift om IK-Akvakultur

§ 4. Plikt til internkontroll

Den som er ansvarlig for virksomheten, skal sørge for at det innføres og utøves internkontroll i virksomheten.

§ 5. Internkontrollens innhold

Internkontrollen skal tilpasses virksomhetens art, aktiviteter, risikoforhold og størrelse i det omfang som er nødvendig for å etterleve krav i eller i medhold av akvakulturlovgivningen.
Består virksomheten av flere driftsenheter, skal internkontrollen tilpasses hver enkelt driftsenhet.
Internkontroll er å
  1. a.
    sørge for at de lover og forskrifter i akvakulturlovgivningen som gjelder for virksomheten, er tilgjengelig, og ha oversikt over de krav som gjelder for virksomheten,
  2. b.
    ha oversikt over virksomhetens organisasjon, herunder hvordan ansvar, oppgaver og myndighet knyttet til etterlevelse av akvakulturlovgivningen er fordelt i virksomheten,
  3. c.
    sørge for at arbeidstakerne har tilstrekkelige og oppdaterte kunnskaper om og ferdigheter i virksomhetens internkontroll,
  4. d.
    sørge for at arbeidstakerne medvirker slik at samlet kunnskap og erfaring utnyttes,
  5. e.
    fastsette overordnede mål med tilhørende konkrete og evaluerbare delmål i internkontrollarbeidet, og utarbeide planer og tiltak for å oppnå målene,
  6. f.
    kartlegge farer og problemer og på denne bakgrunn vurdere risiko, og utarbeide tilhørende planer og tiltak for å redusere risikoforholdene,
  7. g.
    iverksette rutiner for å forebygge, avdekke og rette opp avvik fra krav fastsatt i eller i medhold av akvakulturlovgivningen, og
  8. h.
    foreta systematisk overvåking og gjennomgang av internkontrollen for å sikre at den fungerer som forutsatt.
Internkontrollen skal dokumenteres i den form og i det omfang som er nødvendig på bakgrunn av virksomhetens art, aktiviteter, risikoforhold og størrelse. Dokumentasjon som følger av krav i eller i medhold av akvakulturlovgivningen, for eksempel instrukser, tillatelser, kompetansebevis, sertifikater o.l., skal inngå.
Krav som følger av annet og tredje ledd skal dokumenteres skriftlig.
Se hele forskriften

Kilde: Lovdata.no