Kartlegging av migrasjon og overvintringsområde hos tyvjo på Svalbard og i Troms og Finnmark og fjelljo og storjo på Svalbard
Formål.
I dette prosjektet vil Norsk institutt for naturforskning (NINA) videreføre pågående studier av fjelljo, tyvjo og storjo som hekker på Svalbard og i Troms og Finnmark der vi sporer fuglene med lysloggere for å kartlegge hvor og når de trekker/migrerer etter hekkesesongen.
Skadevirkninger.
Vi sporer fuglene med lysloggere som veier 1-3 gram og som festes på fotring. Vi benytter godt kjente fangst/håndteringsmetoder. Samtidig taes en blodprøve for kjønnsbestemming og miljøgifter og fjærprøve for isotopanalyse. Vi anser belastningsgraden som liten til moderat.
Forventet nytteverdi
Studien har vitenskapelig og samfunnsmessig verdi fordi den gir kunnskap om i) trekkruter og overvintringsområder som er viktige leveområder for disse artene, ii) forutsigbarhet i sjøfuglers i utbredelse, iii) opptak av miljøgifter og trusler fra menneskelig aktivitet, iv) miljøforhold og klimas påvirkning på artenes utbredelse og bestandsutvikling. Vi gjentar instrumenteringen over flere år og samarbeider med andre grupper som gjør tilsvarende studier på Grønland, Island, Canada, Færøyane, Sverige, Finland, Russland, slik at resultatene sammenlignes over tid og på stor geografisk skala, noe som gir høy forvaltningsrelevans.
Antall dyr og art
Studien vil benytte opptil 100 tyvjo, 20 fjelljo og 60 storjo. Fjelljo og storjo studeres på Svalbard (Kongsfjorden) mens tyvjoene studeres på Svalbard (Kongsfjorden) samt Brensholmen og Slettnes i Troms og Finnmark.
3R
Ved å benytte minimumstall fra hver koloni som kan besvare spørsmålene i studien, etterlever vi kravet om reduksjon (reduction). Forbedring (refinement) etterleves gjennom å bruke skånsomme metoder, de minste og beste loggerne, og dyktige medarbeidere som er bevisste på forbedring og god dyrevelferd. Målet med studien er å spore joene i Atlanterhavet fra hekkekoloniene i Arktis og den kan ikke erstattes med en ikke-dyremodell (replacement). Disse artene oppholder seg på havet gjennom hele vinteren og tradisjonell ringmerking kan heller ikke erstatte bruken av sporingsenhetene.
I dette prosjektet vil Norsk institutt for naturforskning (NINA) videreføre pågående studier av fjelljo, tyvjo og storjo som hekker på Svalbard og i Troms og Finnmark der vi sporer fuglene med lysloggere for å kartlegge hvor og når de trekker/migrerer etter hekkesesongen.
Skadevirkninger.
Vi sporer fuglene med lysloggere som veier 1-3 gram og som festes på fotring. Vi benytter godt kjente fangst/håndteringsmetoder. Samtidig taes en blodprøve for kjønnsbestemming og miljøgifter og fjærprøve for isotopanalyse. Vi anser belastningsgraden som liten til moderat.
Forventet nytteverdi
Studien har vitenskapelig og samfunnsmessig verdi fordi den gir kunnskap om i) trekkruter og overvintringsområder som er viktige leveområder for disse artene, ii) forutsigbarhet i sjøfuglers i utbredelse, iii) opptak av miljøgifter og trusler fra menneskelig aktivitet, iv) miljøforhold og klimas påvirkning på artenes utbredelse og bestandsutvikling. Vi gjentar instrumenteringen over flere år og samarbeider med andre grupper som gjør tilsvarende studier på Grønland, Island, Canada, Færøyane, Sverige, Finland, Russland, slik at resultatene sammenlignes over tid og på stor geografisk skala, noe som gir høy forvaltningsrelevans.
Antall dyr og art
Studien vil benytte opptil 100 tyvjo, 20 fjelljo og 60 storjo. Fjelljo og storjo studeres på Svalbard (Kongsfjorden) mens tyvjoene studeres på Svalbard (Kongsfjorden) samt Brensholmen og Slettnes i Troms og Finnmark.
3R
Ved å benytte minimumstall fra hver koloni som kan besvare spørsmålene i studien, etterlever vi kravet om reduksjon (reduction). Forbedring (refinement) etterleves gjennom å bruke skånsomme metoder, de minste og beste loggerne, og dyktige medarbeidere som er bevisste på forbedring og god dyrevelferd. Målet med studien er å spore joene i Atlanterhavet fra hekkekoloniene i Arktis og den kan ikke erstattes med en ikke-dyremodell (replacement). Disse artene oppholder seg på havet gjennom hele vinteren og tradisjonell ringmerking kan heller ikke erstatte bruken av sporingsenhetene.