Halsmerking av grågås 2021-2022
Halsmerking av gjess er en vidt utbredt metode for å skaffe informasjon om atferdsmønster, trekkforhold og annen kunnskap som er viktig i forvaltningen av disse artene, ofte også på tvers av landegrenser. Det er i dag ingen kjente negative virkninger for gjessene av slik merking.
Grågåsa har økt kraftig i antall i Norge de siste 30 årene, og dette har medført betydelige problemer med beiteskader på dyrket mark. Samtidig har grågåsa endret sitt trekkmønster i så stor grad at det nå er vanskelig å jakte på den før den trekker sørover, og noen steder skjer dette nå allerede fra slutten av juli. Den har også endret overvintringsområder, der det nå er svært få som drar til Spania. God kunnskap om disse endringene var viktig kunnskap i vurderinger av mulige smitteveier av HPAI inn til Norge vinteren 2020/2021 i samarbeid med VI og Mattilsynet.
Stadig flere kommuner utvikler derfor en lokal forvaltningsplan for å kunne ta i bruk ønskede tiltak som tidlig jaktstart, omfattende skadefelling om våren, eggsanking, punktering av egg m.m. for å redusere bestandsveksten. Det er derfor stort behov for kunnskap om lokale bestander så tidlig som mulig for å kunne utvikle gode forvaltningsstrategier som kan ivareta hensynet både til landbruksinteresser og - ikke minst - til grågåsa selv.
Prosjektet vil omfatte halsmerking av grågås flere steder i landet, og er en videreføring av tidligere søknader. Metoden er meget effektiv ved at den gir et stort antall tilbakemeldinger fra observatører. Dette har gitt meget viktig informasjon, særlig i forhold utarbeidelse av lokale forvaltningsplaner, der jakt og måten den gjennomføres på, har vært et viktig tiltak for å redusere veksten i bestanden lokalt.
Det søkes om å få merke 300 grågjess årlig med halsring, som vil være det maksimale antall dersom en lykkes fullt ut med merkingene på alle lokalitetene hvor merking er planlagt. Men erfaringsmessig vil værforhold m.m. begrense fangstmulighetene. Vi fanger ikke under suboptimale fangstforhold for ikke å stresse fuglene med gjentatte fangstforsøk, som vil være nødvendig hvis vi må fange over flere dager for å oppnå ønsket antall.
Det er ikke mulig å erstatte merking av ville gjess på noen måte, ettersom det er de ville gjessenes atferd vi vil studere. Vanlig ringmerking er ikke et alternativ, ettersom det hovedsakelig bare vil gi gjenfunn av fugler som blir skutt, og det vil gi et skjevt bilde av trekk- og overvintring i land hvor det ikke jaktes grågås. Vi har bare en gang, av over 4800 innfangede fugler, latt være å merke en fugl, på grunn av det vi oppfattet som kramper i føttene. Vi la den fra oss på land, og en kort stund senere var den forsvunnet. Vi har 2-3 ganger fanget gjess med synlige, gamle defekter (som skadet/brukket fot), men disse er ikke merket. Ved å undersøke 30-40 halsmerkede gjess som er skutt, og der jeg har tatt av halsringen, har jeg ikke sett tegn til unormal fjærslitasje under ringen. Dette er fjær som er 10-11 måneder gamle, ettersom myting av kroppsfjærene skjer i september/oktober.
Grågåsa har økt kraftig i antall i Norge de siste 30 årene, og dette har medført betydelige problemer med beiteskader på dyrket mark. Samtidig har grågåsa endret sitt trekkmønster i så stor grad at det nå er vanskelig å jakte på den før den trekker sørover, og noen steder skjer dette nå allerede fra slutten av juli. Den har også endret overvintringsområder, der det nå er svært få som drar til Spania. God kunnskap om disse endringene var viktig kunnskap i vurderinger av mulige smitteveier av HPAI inn til Norge vinteren 2020/2021 i samarbeid med VI og Mattilsynet.
Stadig flere kommuner utvikler derfor en lokal forvaltningsplan for å kunne ta i bruk ønskede tiltak som tidlig jaktstart, omfattende skadefelling om våren, eggsanking, punktering av egg m.m. for å redusere bestandsveksten. Det er derfor stort behov for kunnskap om lokale bestander så tidlig som mulig for å kunne utvikle gode forvaltningsstrategier som kan ivareta hensynet både til landbruksinteresser og - ikke minst - til grågåsa selv.
Prosjektet vil omfatte halsmerking av grågås flere steder i landet, og er en videreføring av tidligere søknader. Metoden er meget effektiv ved at den gir et stort antall tilbakemeldinger fra observatører. Dette har gitt meget viktig informasjon, særlig i forhold utarbeidelse av lokale forvaltningsplaner, der jakt og måten den gjennomføres på, har vært et viktig tiltak for å redusere veksten i bestanden lokalt.
Det søkes om å få merke 300 grågjess årlig med halsring, som vil være det maksimale antall dersom en lykkes fullt ut med merkingene på alle lokalitetene hvor merking er planlagt. Men erfaringsmessig vil værforhold m.m. begrense fangstmulighetene. Vi fanger ikke under suboptimale fangstforhold for ikke å stresse fuglene med gjentatte fangstforsøk, som vil være nødvendig hvis vi må fange over flere dager for å oppnå ønsket antall.
Det er ikke mulig å erstatte merking av ville gjess på noen måte, ettersom det er de ville gjessenes atferd vi vil studere. Vanlig ringmerking er ikke et alternativ, ettersom det hovedsakelig bare vil gi gjenfunn av fugler som blir skutt, og det vil gi et skjevt bilde av trekk- og overvintring i land hvor det ikke jaktes grågås. Vi har bare en gang, av over 4800 innfangede fugler, latt være å merke en fugl, på grunn av det vi oppfattet som kramper i føttene. Vi la den fra oss på land, og en kort stund senere var den forsvunnet. Vi har 2-3 ganger fanget gjess med synlige, gamle defekter (som skadet/brukket fot), men disse er ikke merket. Ved å undersøke 30-40 halsmerkede gjess som er skutt, og der jeg har tatt av halsringen, har jeg ikke sett tegn til unormal fjærslitasje under ringen. Dette er fjær som er 10-11 måneder gamle, ettersom myting av kroppsfjærene skjer i september/oktober.