Produksjon av monoklonale antistoffer 2022
1. Forsøkets formål
Vi arbeider med mange proteiner hvor kommersielle antistoffer ikke finnes. Det er derfor nødvendig at vi lager vår egne antistoffer. Det gjøres ved å injisere antigener for å fremheve en immunrespons. Antistoff-produserende celler vil isoleres fra dyrene, og brukes til å lage hybridomer som vil da være en varende kilde av disse antistoffene.
2. Forventede skadevirkninger på dyrene
Prinsippet her er det samme som med vaksinasjon, og bivirkninger kan være det samme – musene kan få en lokal betennelse ved injeksjonssete. Ved bruke av komplett Freunds adjuvans kan emulsjonen som injiseres være nokså stiv, og kan være varende – det vil være synlig som små klumper under huden ved subkutant injeksjoner, men disse er som en regel hverken betente eller smertefulle.
Det er beskrevet at lokale betennelser kan utvikle seg til abscesser, men det har vi ikke sett. I sjeldne tilfeller er det beskrevet at dyr som er injisert intraperitonealt kan utvikle en ascites, men det har vi aldri observert. Ved injeksjoner intraperitonealt er det en teoretisk mulighet å perforere tarmen. Slike dyr vil være tydelig påvirket neste dag, og avlives med en gang.
3. Forventet vitenskapelig eller samfunnsmessig nytteverdi
Monoklonale antistoffer er brukt til mange ulike formål i forskning. De er helt essensielle verktøy, som er brukt i mange sentrale teknikker: flowcytometri for cellefenotyping, immunopresipitering av proteiner, Western blot for identifikasjon av proteiner på gel, ELISA for måling av løselige faktorer i serum, immunhistokjemi for fenotyping av svulster, og mange andre.
4. Hvor mange og hva slags dyr som skal brukes
Utvikling av antistoffer er en nokså stokastisk prosess, og selv med innavlede dyr er det stor variasjon i utvikling av antistoffer. Vi injisere 3-5 dyr (mus eller rotte) om gangen, og tar dyret med høyeste antistoff titer i serum til generasjon av hybridomer. Hvis ikke det fungerer tar vi det neste osv. Maks antall dyr vil være 40 mus eller 24 rotter per år. Faktisk bruk vil være avhengig av det lokale behovet for monoklonale antistoffer og er vanskelig å forutsi.
5. Hvordan kravene om erstatning, reduksjon og forbedring skal etterleves.
For å få antistoffer med høy affinitet og spesifisitet er det ingen god alternativ til bruk av dyr. Standardmetoden for immunisering bruker komplett Freunds adjuvans, som er effektiv fordi det indusere en betennelsesreaksjon som fører til effektiv antistoffgenerasjon. I noen tilfeller kan betennelsesreaksjonen fører til bivirkninger som kan være ubehagelig for dyrene. Ved siden av den standard metoden skal vi derfor teste et par nye adjuvanser. Hvis det viser seg at de nye adjuvansene er like effektiv men gir mindre bivirkning, kommer vi til å bruke de som standard adjuvanser deretter.
Vi arbeider med mange proteiner hvor kommersielle antistoffer ikke finnes. Det er derfor nødvendig at vi lager vår egne antistoffer. Det gjøres ved å injisere antigener for å fremheve en immunrespons. Antistoff-produserende celler vil isoleres fra dyrene, og brukes til å lage hybridomer som vil da være en varende kilde av disse antistoffene.
2. Forventede skadevirkninger på dyrene
Prinsippet her er det samme som med vaksinasjon, og bivirkninger kan være det samme – musene kan få en lokal betennelse ved injeksjonssete. Ved bruke av komplett Freunds adjuvans kan emulsjonen som injiseres være nokså stiv, og kan være varende – det vil være synlig som små klumper under huden ved subkutant injeksjoner, men disse er som en regel hverken betente eller smertefulle.
Det er beskrevet at lokale betennelser kan utvikle seg til abscesser, men det har vi ikke sett. I sjeldne tilfeller er det beskrevet at dyr som er injisert intraperitonealt kan utvikle en ascites, men det har vi aldri observert. Ved injeksjoner intraperitonealt er det en teoretisk mulighet å perforere tarmen. Slike dyr vil være tydelig påvirket neste dag, og avlives med en gang.
3. Forventet vitenskapelig eller samfunnsmessig nytteverdi
Monoklonale antistoffer er brukt til mange ulike formål i forskning. De er helt essensielle verktøy, som er brukt i mange sentrale teknikker: flowcytometri for cellefenotyping, immunopresipitering av proteiner, Western blot for identifikasjon av proteiner på gel, ELISA for måling av løselige faktorer i serum, immunhistokjemi for fenotyping av svulster, og mange andre.
4. Hvor mange og hva slags dyr som skal brukes
Utvikling av antistoffer er en nokså stokastisk prosess, og selv med innavlede dyr er det stor variasjon i utvikling av antistoffer. Vi injisere 3-5 dyr (mus eller rotte) om gangen, og tar dyret med høyeste antistoff titer i serum til generasjon av hybridomer. Hvis ikke det fungerer tar vi det neste osv. Maks antall dyr vil være 40 mus eller 24 rotter per år. Faktisk bruk vil være avhengig av det lokale behovet for monoklonale antistoffer og er vanskelig å forutsi.
5. Hvordan kravene om erstatning, reduksjon og forbedring skal etterleves.
For å få antistoffer med høy affinitet og spesifisitet er det ingen god alternativ til bruk av dyr. Standardmetoden for immunisering bruker komplett Freunds adjuvans, som er effektiv fordi det indusere en betennelsesreaksjon som fører til effektiv antistoffgenerasjon. I noen tilfeller kan betennelsesreaksjonen fører til bivirkninger som kan være ubehagelig for dyrene. Ved siden av den standard metoden skal vi derfor teste et par nye adjuvanser. Hvis det viser seg at de nye adjuvansene er like effektiv men gir mindre bivirkning, kommer vi til å bruke de som standard adjuvanser deretter.